De nordlige områdene i klimaendrin­genes klør

Utstillingen I jaktfalkens øyne beskriver naturen i det nordlige Barents-området på reisen til en ung jaktfalk rundt i nord for å finne seg et hjem.

Jaktfalkungen ble født i Urho Kekkonens nasjonalpark i Finland, helt nær russegrensen. Den er den eldste og siste ungen i søskenflokken. Hvordan går det med den unge falken? Finner den seg en passende make og et trivelig sted å bo i et klima som hele tiden forandrer seg?

Sett deg på vingen og følg med på hvordan klimaendringene påvirker naturens mangfold og de naturlige næringsveiene i det nordlige Barents-området.

#IFalkensØyne

Tregrensen

Fjellbjørka (Betula pubescens subsp. czerepanovii) er en underart av den vanlige bjørka, som tidligere var kjent som en egen art med navnet Bertula tortuosa. I Nord-Europa vokser fjellbjørka fra Sør-Norge og helt opp til Finnmarkskysten ved Nordishavet. Fjellbjørka er den eneste opprinnelige trearten på Island og Grønland.

I Finland finner man mye fjellbjørk i Fjäll- og Skogs-Lappland samt på fjellene i Sør-Lappland. I Sverige og Norge finner man også fjellbjørka i fjellområdene de i sydlige og midterste delene av landet. Fjellbjørka danner som oftest tregrensen ved grensen til snaufjellet. Makroklimaet og jordsmonnet virker betydelig inn på kronehøyden og bunnvegetasjonen i fjellbjørkeskogene.

En seig plante

Fjellbjørka har mange egenskaper som gjør at den kan klare seg i harde forhold som ingen andre trær tåler. Eksempler på dette er tendensen til å danne flere stammer, evnen til å skyte nye skudd, god frostmotstand og tørketoleranse samt evnen til fotosyntetisering ved hjelp av klorofyllet i barken.

Fjellbjørkskogene kan være svært forskjellige. En del av dem er ganske så tørre og dårlige, hvor for eksempel blåbær, krekling og reinlav er de dominerende artene. Andre kan være fuktige og frodige med en svært variert undervegetasjon. Skogbunnen i disse bjørkelundene er vanligvis dekt av bregner, mjødurt, hvitbladtistel og ballblom.

En truet naturtype

Fjellbjørkeskogene er klassifisert som en truet naturtype, fra sårbar til sterkt truet, og trenden er svekkende. Fjellbjørkeskogene trues av klimaendring, stigning i tregrensen, målerødeleggelser og overbeiting av rein. I Finland ligger størstedelen av fjellbjørkeskogene (over 90 %) i reinens sommerbeite eller beiteområder for hele året, hvor bjørkene fornyer seg dårlig. Som en følge av målerødeleggelser og kraftig sommerbeiting har mengden av fjellbjørkeskoger allerede gått ned med nesten en femtedel, og det er svært sannsynlig at mengden vil gå enda mer ned i løpet av de neste 50 årene. Ifølge selv en forsiktig prognose vil mengden av fjellbjørkeskog gå ned med omtrent 30 % ettersom temperaturen stiger og furuen inntar arealene til fjellbjørkeskogene.

Et spøkelsesaktig syn

Alle fjellbjørkene i spøkelsesskogen er døde. De hvite bjørkestammene lyser klart mot det mørkebrune feltsjiktet. Det eneste grønne man ser er noen små gresstuster. Fjellbjørkeskogen er død så langt øyet kan se. Larvene til målersommerfuglene har spist opp alle bladene i flere somre på rad, slik at bjørkene gradvis har dødd. Fjellbjørkeskogen fornyer seg heller ikke, for rein og mus spiser opp alle bjørkas skudd og spirer. Landskapet forblir øde og endrer seg gradvis til sekundært snaufjellområde ettersom bjørkestammene råtner.

Mange steder har fjellbjørkeskogene lidt kraftig eller helt forsvunnet i områdene hvor sommerbeitingen av rein har hindret busker og trær å fornye seg etter gjentatte målerødeleggelser. For eksempel spiste larvene til høstmåleren totalt opp 400 km2 med fjellbjørkeskog i perioden 2006-2009 i Kaldoaivi i Utsjok kommune. I de verste ødeleggelsesområdene døde alle fjellbjørkene, og fjellbjørkskogene har heller ikke fornyet seg på grunn av beiting av rein. Slik endrer skogen seg gradvis til sekundært snaufjellområde.

Når det gjelder fugler, betyr ikke endringene i naturtyper at artene går over til snaufjellets arter. Når artene som hekker i fjellbjørkeskogen, som blåstrupe, løvsanger, bjørkefink eller gråsisik forsvinner, blir ikke disse erstattet med snaufjellets fuglearter, som for eksempel heilo, fjello, ringtrost og snøspurv. Et sekundært snaufjellområde er fattigere når det gjelder mangfold av arter enn det opprinnelige snaufjellet.

Også i Nord-Sverige og -Norge har målerødeleggelser ført til at det har dødd store områder med fjellbjørkeskog. Målerødeleggelsene har for eksempel spredt seg fra de milde kystområdene i Norge til Abisko i Sverige. I Abisko angrep målerne ikke bare fjellbjørkeskogene, men noen steder er også vegetasjonen i feltsjiktet, som krekling, tyttebær og torvmoser skadet eller død. På de mest frodige vekststedene kan feltsjiktet forandre seg helt, og gress, mjødurt og særlig gjeiterams erobrer områdene og kveler all annen vegetasjon.

De siste fjellbjørke­skogene

Populasjonstettheten hos fjellbjørk- og høstmåleren varierer med en syklus på om lag 10 år i nord. I toppårene i målerbestandvariasjonen kan mengden av sommerfugler være så enorm at larvene spiser alle bjørkene helt tom for løv. Når målerlarvene har kapslet seg inn, prøver fjellbjørkene å erstatte bladene de har mistet ved å skyte et stort antall nye skudd, men reinen som beiter i sommerbeiteområdene spiser opp alle skuddene. Gjentatte år uten blader fører til at fjellbjørkene dør.

De ekstreme temperaturene om vinteren gjør at det bare er bestemte insekter som klarer seg i de nordlige områdene. Eggene til fjellbjørkmåleren dør ved -36 grader og til høstmåleren ved -34 grader. Fra 1990-tallet har vinterens høyeste ekstremkulde likevel blitt raskere mildere enn de gjennomsnittlige temperaturene. Når vintrene blir mildere, blir det også mulighet for masseforekomster av høst- og fjellbjørkmåler i flere somre etter hverandre.

Ettersom mengden av lys øker og gjødseleffekten som larvene forårsaker blir kraftigere, endrer også vegetasjonen i feltsjiktet seg i ødeleggelsesområdene. Feltsjiktet blir overgrodd av gress i mange år før de overflødige næringsstoffene er brukt opp. Her er det snakk om en miljøendring i større skala.

I områder med kraftig beiting er det bevist færre fjellbjørkspirer eller ikke fjellbjørkspirer i det hele tatt. Overbeiting fører til en gradvis endring av fjellbjørkeskogen til en ny type snaufjell. Nedgangen av fjellbjørkeskoger har også en negativ innvirkning på reindriften, for fjellbjørka er en viktig næringsplante for reinen.

Kilder og mer informasjon

• Tunturikoivu – Betula pubescens subsp. czerepanovii
• Tunturiluontotyyppien uhanalaisuus
• Luontotyypit hankealueella – esiintyminen ja nykytila, Ylä-Lapin kaukokartoitushankkeen päätösseminaari 28.2.2023
• Fjällbjörk
• Fjellbjørk

Et resultat av permafrosten

Palsmyrene forekommer på den nordlige halvkulen i grenseområdene til tundraen og den boreale sonen i Europa, Sibir og Nord-Amerika. I Norden finner man palser i permafrostsonen, hovedsakelig i Norrbottens län i Nord-Sverige, i Enontekis i Den finske armen, på fjellplatåene på Paistunturit og Kaldiaivi i Nord-Finland samt i Finnmark i Nord-Norge. Ordet palsa kommer fra det samiske språket og er utbredt til mange språk.

Årets gjennomsnittstemperatur i palsmyrsonen ligger i hovedsak på under -1 °C og nedbørsmengden på under 450 mm. Fordelingen av snødekket om vinteren har betydelig innvirkning på dannelsen av palser. Når vinden blåser snøen vekk fra torvhaugene på de åpne myrene, kan telen trenge seg dypt ned i bakken, hvor den holder seg kald i de korte somrene under det isolerende torvlaget. Om sommeren smelter palshaugene i en dybde på omtrent en meter, men islinsen i den kalde kjernen holder seg frossen.

Palsene deles inn i to hovedtyper: høye palshauger og lave palsplatåer. Palsene har vanligvis dannet seg i grupper i våte deler av myra med tykt torvlag. En lav pals blir til i løpet av noen tiår. Alderen på en høy pals på ca. 4-7 meter er derimot omtrent 100 år. De eldste palshaugene i Norden er opptil 2 000-3 000 år gamle.

De eldgamle palsene smelter

Ettersom tiden går, begynner palshaugene å smelte. Det danner seg sprekker i overflaten, og vind og nedbør gjør at disse utvider seg gradvis. I løpet av noen tiår vil oppløsningen av haugen føre til at palsen smelter og det danner seg en myrpytt. Palsmyrene dannes jo av åpne aapamyrer, palshauger og myrtjern. Palsmyrene ligger vanligvis ved siden av fjellbjørkeheier eller trefrie fjellområder.

Palsmyrenes vegetasjon er artene som er typisk for myrer, som torvmose, starr, finnmarkspors, myrull og dvergbjørk. Palsmyrene er ofte gode multemyrer. De har et mangfoldig fugleliv: gulerle, lappi- og heipilerke og gråsik; vadefugler som brushane, sotsnipe, temminksnipe, lappspove og svømmesnipe, samt dverg- og vandrefalk, som jakter på disse. Av vannfugler finner man havelle, svartand, bergand, smålom og gås. Av rovdyrene som jakter på mindre pattedyr, som rød- og fjellmarkmus og lemen, kan man støte på myrhauk, jordugle, fjellvåk og fjellerke.

Palsmyrene trues av den globale oppvarmingen, som gjør at palsene smelter raskere og hindrer at det danner seg nye palser. Spesielt setter varme høster med mye regn fart på smeltingen av palsene. I miljøovervåkningen har man allerede observert at palsmyrene forsvinner.

Foreløpig har palsplatåene som ligger høyt oppe eller langs vassdragene holdt seg bedre enn palshaugene på aapamyrene lenger nede. Alle palsmyrene er truede naturtyper. I tillegg til i Finland har man i den siste tiden også observert smelting av palser i Norge og Sverige. Størstedelen av palsmyrene vil forsvinne i løpet av de neste 50 årene dersom vi ikke lykkes i å dempe klimaendringen. På verdensbasis vil permafrostområdet i Sibir og Nord-Amerika bli redusert med en tredjedel innen 2080.

Fortelling: Riku Lumiaro

I juni i 2023 hadde vi en tur til en palsmyr på myra Pieran Marin jänkä. Vi dro for å se på palsmyra som assisterende professor Rauno Ruuhijärvi på universitetet i Helsingfors utforsket på 1950-1960-tallet. På bildet som Ruuhijärvi tok den 09.08.1958 ser man godt hvor høye palsene i Nord-Enare var. Den gangen var Pieran Marins palser ca. 4-5 meter høye palshauger.

På 2000-tallet begynte palsene å smelte. På turen vår i 2021 var palsen enda omtrent på høyde med et menneske. Nå var den smeltet helt. På stedet hvor palsen hadde vært var det bare en dam og døde halvbusker igjen. Den flere hundre og kanskje flere tusen år gamle palshaugen var forsvunnet for alltid. Brushanen hadde mistet spillhaugen sin og myrtypen hadde endret seg til aapamyr.

Kilder og mer informasjon

• Tunturiluontotyyppien uhanalaisuus
• Overvåking av palsmyr
• Palsa mire, European Red List of Habitats – Mires Habitat Group
• How thawing permafrost could fuel climate warming
• The Palsa Mire – Often Seen, Little Understood, Under Threat

Spesielle evner til å klare seg

Fjellheiene er den mest omfattende naturtypegruppen på snaufjellet, og de dekker nesten 40 prosent av alle fjellområdene i Finland. De er også den rådende naturtypen i snaufjellområdene i Sverige og Norge. Fjellheiene er trefrie og dekt med halvbusker. De klassifiseres etter hovedplantene, som f.eks. krekling, blåbær eller røsslyng. Vegetasjonen i fjellheiene påvirkes av snødybden, et kontinentalt eller maritimt klima samt de betydelige variasjonene i klimaet på grunn av høyden.

Fjellheiene er et krevende habitat på grunn av de samlede virkningene som kulde, vind, tørke og en kort vekstperiode danner. Fjellplantene har måttet tilpasse seg spesielt for å klare seg i de harde forholdene. Minimumstemperaturen i vekstsesongen er ofte en kritisk faktor for at plantene kan klare seg. Skuddene til fjellplantene er beskyttet i nærheten av bakkeflaten, og plantene sprer seg utover bakkeflaten ved hjelp av utløpere. En del av fjellplantene, som fjellsmelle og rødsildre, danner store og tette matter i vegetasjonen. Mange fjellplanter har små nålaktige blad, som tåler frosten og den tørkende vinden godt. Kulden og vinden på toppen av snaufjellet hindrer at det danner seg en sammenhengende dekkende vegetasjon. Vegetasjonen består for det meste av mose, lav og arktiske karplanter, som for eksempel issoleie.

Global oppvarming en trussel

Fjellheiene trues av stigningen av tregrensen oppover i snaufjellet på grunn av global oppvarming og et kraftige beitetrykk fra rein. Spesielt om sommeren reduserer overbeiting mengden av lav i tørre typer, og erosjon avdekker mineraljorden. Det kan også oppstå endringer i artfordelingen, og mengden av gress kan for eksempel øke mens dekket av halvbusker avtar. I stedet for reinlav kan det for eksempel begynne å vokse saltlav og skorpelav. I tillegg fører den globale oppvarmingen til at heiene gjengros av halvbusker, mose og busker.

Som en følge av fjellbjørkmålerødeleggelsene har mengden av fjellheier økt i løpet av de siste 50 årene. Fjellbjørkeskogene har ikke har klart å fornye seg, og derfor har det dannet seg en ny type sekundære fjellheier. Det har spesielt oppstått sekundære snaufjellområder i de nordlige delene av Utsjok og Enare på grunn av målerødeleggelsene på 1960-tallet. Også i svenske Lappland og Nord-Norge danner det seg sekundære fjellheier som en følge av at fjellbjørkeskogene forsvinner.

Kilder og mer informasjon

• Tunturiluontotyyppien uhanalaisuus
• Luontotyypit hankealueella – esiintyminen ja nykytila, Ylä-Lapin kaukokartoitushankkeen päätösseminaari 28.2.2023
• Felles natur- og klimakur

Forskoging av snaufjellene

Beiting av rein har dempet stigningen av tregrensen lengre oppover i snaufjellet. Reinen spiser spirene og skuddene på løvtrærne samt halvbuskene i feltsjiktet. Spesielt liker reinen godt skuddene på rogn og fjellbjørk. Elgen velger heller skudd av osp og furu. Derfor fører nødvendigvis ikke de forbedrede vekstforholdene som den globale oppvarmingen forårsaker til forskoging av snaufjellet. Reinen spiser likevel ikke furuspirer, så derfor kan det hende at snaufjellet vil endre seg til spredt furuskog i løpet av de neste tiårene.

Reinens betydning

Gjengroing av åpne områder, som enger, tørrenger, lyngheier i skjærgården og snaufjellet er den nest viktigste faktoren som forårsaker sårbarhet i Finland. Generell eutrofiering, økning i nitrogenavsetningen i luften, forlengelse av vekstsesongen samt delvis økning i nedbørsmengden har ført til en oppgang i spesielt løvtrær og karplanter som liker nitrogen, som hundekjeks, tistler, mjødurt, gjeterams og svaleurt. De kveler lavere karplanter samt mose og lav som klarer seg i mer karrige forhold.

I de nordlige snaufjellområdene demper likevel beitingen av rein overgroingen av busker og halvbusker i vegetasjonen i feltsjiktet, som oppstår som en følge av den globale oppvarmingen. Ifølge undersøkelser har beitingen av rein dempet stigningen av tregrensen oppover på det åpne snaufjellet med omtrent 100-200 meter i Skandinavia. I tillegg har man også observert at beitetrykket som reinen forårsaker øker det biologiske mangfoldet i næringsrike fjelltyper, men det reduserer det i karrige områder med mye lav. Reinen har altså både en positiv og negativ innvirkning på vegetasjonen i snaufjellet.

Arealene inntas av bartrær

Reinen spiser likevel ikke bartrær, selv om de kan trampe dem ned eller ellers skade dem ute på beite. Furua sprer seg gradvis oppover i fjellet på grunn av den globale oppvarmingen, og spesielt når de mest ekstreme værfenomenene, som sterk frost, blir mildere. Under beitingen kan reinen også fremme bartreplantenes frøspiring eller skyting av nye skudd når de spiser lav og river opp jordoverflaten. På noen steder har mengden av furu økt med opptil 50 prosent på snaufjellet. Det er også observert at granens mengde og stammevolum har økt i de nordlige barskogene.

Furua fortrenger fjellbjørka i flekker i sjiktet med fjellbjørkeskog. Som følge av gode kongleår vokser det opp nye generasjoner av unge furuer rundt store og ensomme gamle, kraftige furutrær. Den globale oppvarmingen har ført til at det oftere er gode kongleår enn tidligere. Rund klyngene av furuer vokser det gradvis opp et belte av nye furuer, som kveler fjellbjørkene under seg. Slik reduseres arealene for fjellbjørkeskog ettersom furuskogen sprer seg til fjellbjørkeskogene, samt som en følge av målerødeleggelse og for kraftig sommerbeiting av ren.

Kilder og mer informasjon

• Tunturiluontotyyppien uhanalaisuus
• Luontotyypit hankealueella – esiintyminen ja nykytila, Ylä-Lapin kaukokartoitushankkeen päätösseminaari 28.2.2023
• Felles natur- og klimakur

De kontinuerlige snøfeltene på fjellet

I Nord-Finland forekommer det snøleier på oversiden av tregrensen i alle de alpine sonene, men mest i den mellomalpine sonen. Arealene helt øverst i snaufjellene er veldig små i Finland, så i motsetning til i de store fjellene og fjellområdene i Norge og Sverige, er arealene med snøleier små i denne sonen. Med snøbreer, som vil si kontinuerlige snøfelt, mener man sammenpresset snø som regel ikke smelter om sommeren. I Finland finner man bare kontinuerlige snøfelt på de store fjellene i Den finske armen.

Snøleiene forekommer vanligvis i tett snødekte forsenkninger i fjellet på steder som fuktes av smelte- og bekkevann. Avhengig av snøleietypen blir de snøfrie tidligst i slutten av juni og senest i løpet av august. Noen snøleier holder seg fuktige i hele vekstperioden, mens andre tørker i løpet av denne tiden. Humuslaget i jorden er i hovedsak tynt eller mangler helt, og snøleiene er vanligvis steinete.

Tiden med snø blir kortere

Snøen i snøleiene smelter senere enn i området rundt dem om sommeren. Den korte vekstperioden og høye fuktigheten gjør at vegetasjonen i snøleiene er annerledes enn i området rundt dem. Vegetasjonen i snøleiene er lav og består for det meste av starr, gress, mose eller lavt voksende vier.

– På tørre forblåste steder må plantene minimere fordampningen av vann, og derfor er det vanlig med smale og læraktige blad og en tueaktig eller rosettaktig måte å vokse på, forteller overintendent på Naturhistoriska museet ved universitetet i Helsingfors, Henry Väre. – Det er vanskeligere å gjøre generaliseringer av snøleienes arter, men den korte vekstsesongen tvinger dem til avvikende formeringsmåter. Artene hopper over de korteste somrene til neste år eller benytter seg av yngleknopper, som produserer kloner av morplanten, forklarer Henry.

Størstedelen forsvinner

Artene som er typiske i de karrige snøleiene er blant annet musøre, moselyng, dverggråurt, skogsoleie, rypestarr, frostmoser og krypsnømose. I næringsrike snøleier vokser det strålende gule fjellfioler, koppsildre, rynkevier og polarvier samt mange dekkende mosetyper.

På værstasjonen i Kilpisjärvi er det observert at vekstsesongen er forlenget med omtrent to uker i løpet av de siste 50 årene. Tiden med snødekke har også blitt kortere på de store fjellene. Størrelsen og varigheten på sommerens snødekke vil fortsette å minske, noe som gradvis vil føre til at jorden på stedene med snøleiene vil tørke, og til slutt til en nedgang i antallet snøleier. Snøleiene er kritisk truede naturtyper. Størsteparten av snøleiene i Finland vil forsvinne i løpet av dette århundret.

Kilder og mer informasjon

• Tunturiluontotyyppien uhanalaisuus
• Fjällnaturens livsrum minskar i takt med klimatförändringen
• Natursköna vidder och klara fjällbäckar
• Felles natur- og klimakur

Beskyttet av mose

Størstedelen av Finlands små og store bekker og andre småvann er på en eller annen måte formet av menneskene. Det er svært lite igjen av helt naturlige bekker. I barskogsonen er bekkene og småelvene klassifisert som truede i hele landet, svært truede i Sør-Finland og nær truet i Nord-Finland på grunn av menneskenes aktivitet i over lengre tid med for eksempel grøftegraving, vannbygging samt utslipp fra jord- og skogbruk og torvutvinning.

Antallet bekker og småelver har derimot ikke gått ned, og statusen til disse har heller ikke blitt svekket i de siste 50 årene. Naturtypen forekommer i stor utstrekning i fjellområdene i Finland, Sverige og Norge, og de rammes ikke av noen betydelige prosjekter innen arealbruk eller vannbygging.

Stein- og grusområdene samt fossefall i fjellbekker og småelver er ofte ustabile på grunn av kraftige vårflommer, og de kan ha et svært dårlig plantedekke. Mange elvemunninger er likevel godt dekt med mose, som opprettholder et fint organisk stoff og gir beskyttelse for dyrene på bunnen. Typiske moser på steinene i fosser er blant annet bekkemoser, rødmesigmose, blomstermose og kildesleivmose. På steinene i småelvene i kalkområdene finner man også tuffmose, som for eksempel stortuffmose.

Liv øverst i vassdragene

Bekkene og småelvene i fjellområdene ligger for det meste i svært åpne snaufjellomgivelser. Produksjon av overflatealger samt algebeiternes andel av bunndyrene er større i fjellområdene enn i tilsvarende bekker i bartresonen. Også mengden av dyr som filtrerer maten sin fra vannet, som mange vårflue-, knott og fjærmyggarter, er ganske stor, og rovdyr, spesielt de glupske steinflueartene, er mer vanlige i bekkene i fjellområdene enn i barskogsonen. Bunndyreartene i fjellvannene er blant annet steinfluene Brachyptera risi, Nemoura sahlbergi og Nemoura viki.

Bekkene og småelvene i fjellområdene er også viktige gyteområder for laksefisk. De typiske fiskeartene er røye, ørret, harr, ørekyt, hvitfinnet steinulke, lake og abbor. Elvebreddeområdene er vanligvis ganske smale, men det kan danne seg flotte ballblomenger langs elvene, og ved breddene av kalkrike bekker og småelver kan man også se gullsildre og reinrose.

Verdens største skogsområder

Den boreale sonen, som vil si den nordlige barskogsonen, er en vegetasjonssone basert på det sammenhengende barskogområdet som går over hele den nordlige halvkulen, fra Skandinavia, gjennom Sibir og helt til Nord-Amerika. Den boreale sonen omfatter om lag 15 prosent av fastlandsarealet, og sonens skogsområder er de største i verden. Skogene i den boreale sonen består for det meste av bartrær, og her hos oss er hovedartene furu og gran. De vanligste løvtrærne er bjørk, or og osp samt forskjellige viearter. I den sørboreale sonen vokser det også edle løvtrær, som for eksempel lind, lønn og eik.

Et surt jordsmonn

Jorden i barskogsonen er næringsfattig og sur. Surheten kommer av en syre som barnålene skiller ut når de råtner, som hindrer veksten av de fleste karplanter. I Fennoskandia er det noen kalkrike områder, som for eksempel i Kuusamo, Den finske armen og Den skandinaviske fjellkjeden. Den mest vanlige jordarten i Finland er morene, som stammer helt fra istiden.

Skoger og myrer

I den nordboreale sonen regner det vanligvis 600-700 mm i året, klimaet er kjølig eller kaldt og vekstsesongen varierer mellom 100-140 døgn. Skoghøyden varierer mellom 5-12 meter, avhengig av hvor langt nord det ligger samt klimaets karrighet. Skogen vokser sakte, og hovedartene er furu og bjørk. Grana er mer sjelden nord for Rovaniemi, men noen steder finner man rikelig med granskog, spesielt i Kittilä-, Sodankylä-, Savukoski- og Salla-områdene. Etter skogen er myr den viktigste vegetasjonstypen i det boreale sonen, og det flate terrenget og jevne, fuktige klimaet gjør at er det rikelig med myr i området.

På de mest karrige stedene i områdene med mye furu vokser det store lavheier, og de mest typiske undervekstene er rypebær, blokkebær og tyttebær. De nordligste nordborealske skogene ligger ved den nordlige Norskekysten. Disse lave blandingsskogene består i hovedsak av furu, osp og fjellbjørk. Man finner nordborealske skoger i hele Lapplands-området samt i Kollismaa og i de nordligste delene av Kajanaland i Finland samt både i Nord-Sverige og -Norge.

Ettersom klimaet blir varmere og nedbørsmengdene øker, sprer furua seg i flekker i fjellbjørksonen. Også grana sprer seg lengre nordover. Det nordboreale barskogsonen utvider seg også gradvis i det nordlige Barents-området.

Kilder og mer informasjon

• Metsäluontotyyppien uhanalaisuus
• Natura 2000 boreaalisella vyöhykkeellä
• Större klimatnytta i de delar av norra barrskogsbältet där skogen brukas
• Skydda skog
• Skogforskning
• About Boreal Forests
• The boreal forest (separate from the subalpine forest) is commonly referred to as taiga (a Russian term), or northern coniferous forest

Naturbrann – en del av skogenes egne sirkulasjon­system

Under naturlige forhold har de nordlige barskogene i gjennomsnitt brent hvert 20.-60. år. Barskogene brenner vanligvis ikke helt ned, men brannområdene blir avgrenset etter vegetasjon, fuktigheten i området og formasjonene i terrenget. For eksempel på bildet av øya i Inarijärvi har vannområdene begrenset brannområdet til bare den nordlige enden av øya. Brent og ellers dødt trevirke, samt skogens utviklingsfaser i de forskjellige periodene etter en brann, øker mangfoldigheten og antallet arter i naturskogen. Nå for tiden slokker man skogbranner i starten, slik at mange dyre- og plantearter som er avhengig av brann er blitt mer sjeldne eller til og med truet med å forsvinne helt.

Restaurering sikter seg inn på naturtilstand

Utviklingen i de boreale skogene i Fennoskandia er i stor grad avhengig av de samlede virkningene av trekkene i vegetasjonen, vekstforhold, som fastlands- eller maritime forhold, samt branner og andre forstyrrende faktorer. Skogene kan tilfeldigvis brenne enten helt eller delvis ned over store områder. Gamle og kraftige furuer med tykk skorpebark kan klare seg gjennom opptil flere skogbranner. Slik oppstår det et kontinuum av trær i forskjellig alder i skog og kratt, når skogen fornyer seg naturlig etter en brann i tråd med suksesjonsutviklingen. Først spirer løvtrær, som gråor, bjørk og osp, så furu og senere etter hvert også gran.

I løpet av de neste tiårene vil konkurransen om lys og næring mellom treartene og også de enkelte plantene bli hardere. Da snakker man om en fase med rask vekst og utvikling i skogen. I mange skogtyper er grana er den verste konkurrenten av treartene, som gradvis overvinner de andre treartene bortsett fra større furuer.

Når man kommer til skogssuksesjonens slutt- eller klimaksfase, har grana i stor grad overvunnet de andre treartene. De gamle trærne i klimaksskogen begynner å dø og råtne, og noen trær faller i storm. De nye åpningene som oppstår tilbyr lys og næring, og suksesjonen starter på nytt i en liten målestokk.

Målet for restaureringen av skog er å utvikle strukturen i driftsskogene til en struktur som er nærmere den naturlige skogen som er beskrevet foran ved å legge til egenskaper som mangler, som dødved og brent tre. Målet er også å utvikle trærnes aldersstruktur og arter til mer allsidig ved å øke andelen av løvtrær. Med restaurering forbedrer man også levevilkårene til mange sjeldne og truede skogsarter.

Dersom man ikke kan la en naturlig brann brenne, skaper man systematisk nye utviklingsfaser etter brann ved å etterligne en naturlig brann ved hjelp av planlagt og kontrollert brenning, for det meste i naturvernområder. Brenningen hvor man etterligner brann gjelder bare en liten del av arealene i naturvernområdene.

Tilføring av dødved er den vanligste restaureringsmetoden. Man tilfører dødved først og fremst på steder hvor det er lite dødved eller dette mangler helt. Målet for Finlands naturmangfoldstrategi er å øke mengden av dødved i driftsskogene til 10 kubikkmeter per hektar fra den nåværende mengden på 4-6 kubikkmeter. I naturskogene varierer mengden av dødved på mellom 40-120 kubikkmeter per hektar.

Kilder og mer informasjon

• Metsien ennallistamista monimuotoisuuden säilyttämiseksi
• Mitä ennallistamisella tarkoitetaan?
• Restaurering av skogar för att bevara mångfalden
• Skoglig restaurering – vad är det?
• Restaurering av skog i fokus i stort EU-projekt
• Naturrestaurering
• Ecological Restoration and Management of Forests

Ballblom­engene blir borte

Friskenger er den mest vanlige, mangfoldige og artsrike av naturtypegruppene for eng. Dette er vanligvis nesten trefrie områder som har dannet seg på udyrket mark, og som beites eller vedlikeholdes aktivt med høsting. Artene i vegetasjonen som vokser på tørrengene og engene i bygdene i Lappland avviker fra plantetypene i de sydlige områdene. På engene i nord vokser det blant annet ballblom, lappflokk, engsoleie, skogsstorkenebb, kattefot og marinøkler. De blomsterrike slotteengene har vært viktige habitater for mange insekter. Alle kulturmiljø i Finland er truet, og friskengene er kritisk truet på grunn av både reduksjon i antallet og gjengroing.

Det unike engområdet ved villmarkskirken i Pielpajärvi

Pielpajärvi kirke og kirkeplassen som er knyttet til den ligger ved bredden av innsjøen Iso Pielpajärvi, omtrent 6 kilometer nordøst for Enare. Kirkeplassen er med sine gammegulv og boplasser en del av Enare-samenes historie og en helt unik helhet.

Plassen har en allsidig vegetasjon og danner en verdifull kulturbiotop. Naturtypene på kirkeplassen inngår i Natura 2000-naturtypen «Artsrike tørre/friske grasmarker». Vegetasjonen på engen består i hovedsak av friske gressenger. De tørre lågurtengene, som er en av de mest truede kulturbiotoptypene i Finland, hever verdien på området.

Hovedarten i den mosaikkaktige vegetasjonen i Pielpajärvi-området skifter mellom kvassbunke og høgurter. De vanligste er ballblom, storveronika, stolpestarr, rørkveiner, gullris, smyle og ryllik. Blant de mer sjeldne artene på engene kan man finne fjellmarinøkkel, marinøkkel og lodnerublom. Vegetasjonen på både de friske og tørre engene har en enestående representativitet.

Harerug, ballblom, storveronika, lappflokk, storengkall, fjellkall og myrfrytle er for eksempel viktige planter for sommerfugler og andre insekter. Dette er arter som har nytt godt av tradisjonelt slåtte- og husdyrhold, og forekomsten av disse i engen forteller om tidligere bruk som slåtte- og beitemark. Artene krever et åpent og lyst habitat samt regelmessig høsting eller beiting for å klare seg.

Til tross for vedlikeholdet var engområdet i ferd med å gro igjen og var delvis overgrodd av tuer. Vedlikeholdet av området har vist seg å være svært krevende. Engen kan ikke slås med maskiner, og det steinete terrenget gjør at bruk av ljå er vanskelig og tidkrevende. Den eneste muligheten til å holde området åpent på, er å slippe sauer ut på beite.

Fra eng til åker

Friskengenes vegetasjon har bl.a. forekommet naturlig i mineraljorda på strandenger, i solrike skogkanter og i skogbrannområder. Slike samfunn har opprettholdt mange arter fra steppene etter istiden. Mange friskenger er opprinnelig ryddet av skog, og i alle fall i sør sannsynligvis som oftest av lunder og lundaktige heier. Derfor ligner engene og lundene på hverandre når det gjelder omgivelser og forhold. Av rydningene som oppsto etter svedjebruket har størstedelen vært friskenger.

I tillegg til en allsidig vegetasjon finner man også rikelig med insekter på friskengene, og først og fremst sommerfugler og vepser. De blomsterrike slotteengene er også livsviktige habitater for mange insekter. Beiting har forskjellig virkning på de forskjellige organismegruppene. Kraftig beiting kan ha en negativ innvirkning på insektartene på friskengene, mens det som oftest har en positiv innvirkning på planteartene. På friskengene finner man dessuten delvis truede sopparter som er spesielt tilpasset åpne områder.

Antallet enger, tørrenger, beitemarker og andre kulturbiotoper begynte raskt å synke når utøvelsen av tradisjonelt jordbruk tok slutt på slutten av 1800-tallet. Størstedelen av engene ble ryddet til åkrer på 1900-tallet. I løpet av de siste 50 årene har arealet for naturtypene i de fleste kulturbiotopene gått ned med over 90 prosent.

Utdødde arter

Det tradisjonelle jordbruket har også formet kantområdene rundt skoger og åkrer samt trefeltene i åpne områder. Som en følge av strukturendringen i jordbruket har også naturen i disse blitt mer ensformig, og det åpne bondelandskapet har gradvis blitt borte mange steder.

Av de truede artene i Finland lever omtrent en fjerdedel på enger, åkrer og i andre åpne kulturbiotoper. De mest truede artgruppene av disse er fugler, moser og karplanter, som hortulan, raknikke og bittersøte. Man vet at det har forsvunnet 312 arter i Finland, og 123 av disse er kulturbiotoparter, som vil si 39,4 prosent av alle artene som har forsvunnet.

Statusen for ikke vedlikeholdte eller ubrukte enger eller friskenger svekkes gradvis. Flerartet lågurtvegetasjon som opprettholdes av beiting og slåtte og består av krevende engarter har fått en gradvis nedgang ettersom man har sluttet å vedlikeholde disse. Det begynner også å spre seg små trær og busker på engen, og disse overtar til slutt hele det åpne området. Skyggen av trær og busker endrer vegetasjonen enda mer, og ettersom forskogingen går frem, reduseres engartene og forsvinner til slutt helt.

Friskengene er klassifisert som kritisk truet i hele landet på grunn av nedgangen i antall. De trues først og fremst av gjengroing, forskoging, eutrofiering, noen steder av fremmedarter samt i en mindre og mindre grad av åkerrydding og utbygging.

Kilder og mer informasjon

• Pielpajärven erämaakirkko vapaaehtoistyön kohteena
• Perinnebiotooppien uhanalaisuus
• Niittyjen lajisto kärsii kasvillisuuden rehevöitymisestä
• Ängar och slåtter. Historia, ekologi, natur- och kulturmiljövård

Fjellreven i snøfjellet

Muligheten for å få se en fjellrev (Vulpes lagopus) er betydelig større nå enn tidligere. Takket være den langvarige beskyttelsen boltrer fjellrevkullene seg igjen på de nordlige fjellviddene i Skandinavia. Sommeren i 2022 slo fjellreven seg ned i Finland for første gang siden i 1996. I årene 2021-2022 har Norge totalt sluppet ut 37 fjellrever i Finnmarks-området i nærheten av fjellvidden i Den finske armen. Det legges ut ekstra fôr til fjellrevene som er sluppet ut for at de skal klare seg. På fjellene i Sverige, Norge og Finland er det satt ut totalt 250 fôringsautomater, hvor fjellrevene har tilgang til hundemat. I tillegg har man økt jakten på fjellrevens konkurrent, reven, i snaufjellområdene i nesten tjue år.

Snøfjellets lille skjønnhet

I slutten av istiden for omtrent ti tusen år siden var fjellreven et av de første pattedyrene som kom til nord. Fjellreven var vanlig i de nordlige fjellområdene i tusenvis av år. Enda på 1800-tallet regnet man med at det levde 8 000-15 000 fjellrever i Fennoskandinavia.

Fjellreven er betydelig mindre enn reven, og en voksen fjellrev veier bare 2,5-5 kilo. Til tross for sin lille størrelse kan fjellreven tilpasse seg de arktiske forholdene utmerket, og den kan klarer seg ved temperaturer på ned til -40 grader. I tillegg til den hvite eller blågrå kraftige og tykke pelsen er også de korte ørene og bena tilpasset et isende kaldt klima.

Fjellrevens hovednæring er lemen og de nordlige museartene, som gråside-, rød- og fjellmarkmus. Om vinteren spiser de også hjorteåtsel etter ulven. I dårlige lemenår må fjellrevene derimot jakte på fugleunger og egg, spise bær og til og med finne seg mat i tangvollene langs kysten.

I normale år følger mengden av fjellrev utviklingen i lemen- og musebestanden. I toppårene for smågnagere, som er omtrent hvert fjerde år, er fjellrevkullene store med opptil 4-5 valper. Ved bunnen av bølgetoppene kan fjellreven derimot unnlate formeringen helt som en følge av mangel på næring.

En rød fare

For lenge siden i fjellrevens gode avlsår dro fjellrevene på vandring helt til Finskebukta. Da kunne man blant annet se fjellrever helt til den ytre skjærgården i Åbo-, Pojoviken- og Ingå-området. Den siste store fjellrevvandringen skjedde vinteren i 1908-1909, og etter det er det nesten ikke observert naturlige polarrever i sør.

Fjellrevbestanden gikk kraftig tilbake på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av pelsjakt. Den søte lille reven var nysgjerrig og uredd og lett å skyte, og den forsvant helt i mange av sine forhenværende avlsområder. Fjellreven ble fredet i 1928 i Sverige, i 1930 i Norge og til slutt i 1940 i Finland. Verningen stanset likevel ikke fjellrevbestandens nedgang, for bosettingen, turismen og annen arealbruk økte i de uberørte villmarksområdene hvor fjellreven holdt til.

Reven derimot, som er en trussel for fjellrevbestanden, benytter seg på mange måter av menneskene. Den kraftige økningen i skogbruket økte mengden av lemmen i sluttavviklingsområdene som en følge av overgroing av gress. Dessuten kan reven også finne seg mat i søppeldunker, på fôringssteder for rein, på steder hvor man renser fisk samt andre tilsvarende næringssteder som menneskene har skapt. Samtidig har den globale oppvarmingen gjort det mulig for reven å spre seg fra skogene og lengre opp til fjellrevens habitat på snaufjellet. På dette tidspunktet varmes de nordlige områdene opp om lag fire ganger raskere enn jordkloden ellers i gjennomsnitt.

Reven er større og sterkere og kan drepe fjellreven og erobre dens revirer. I fjellområdene i Enontekis begynte revene å bygge hi i fjellrevens habitat hvert eneste år på 1990-tallet. I årtusenskiftet var fjellrevbestanden nesten utryddet i Skandinavia, og det var ikke flere enn et titalls fjellrever igjen.

En art som må vernes

Uten nye vernemetoder ville fjellreven muligvis vært helt borte. Nordmennene begynte å holde fjellrever på farmer og så slippe enheter som hadde vokst opp på farm tilbake i naturen. Før man slipper ut fjellrevene, må man fjerne alle revene i området. I fjellområdene i Finland har man for eksempel fanget 4000 rever i løpet av årene, slik at fjellrevene som er satt ut på den norske siden også kunne vandre over til Finland. Dessuten tilbyr man fjellrevene hundemat som tilleggsnæring med fôringsautomater som er planlagt for fjellrever. Inngangen til fôringsautomaten er så liten at ikke reven klarer å krype inn i den.

Resultater med jakting

Et nordisk samarbeid som har pågått i flere år har gitt gode resultater i vernet av fjellreven. I en utredning i 2022 ble det funnet 162 fjellrevehi, hvor det alt i alt var 762 fjellrevvalper. Ett av dem lå i fjellområdet i Enontekis i Den finske arm, når fjellreven avlet for første gang i Finland siden 1996. Avlsresultatene var også rekordhøye i Sverige og Norge.

Til tross for den globale oppvarmingen, ser fremtiden for fjellreven mer lovende ut enn på lenge. Verningen av fjellreven forutsetter likevel med en årlig fjerning av rever fra snaufjellsområdene samt tilleggsfôring av fjellreven. Uten menneskenes aktive tiltak har ikke fjellreven noen fremtid i den skandinaviske fjellnaturen.

Kilder og mer informasjon

• Ennätyksellinen naalivuosi: Suomessa, Ruotsissa ja Norjassa löydettiin viime kesänä 762 naalinpentua – WWF Suomi
• Naali
• Felles Fjellrev – Felles Fjellrev
• Fjellrev
• Fjellrevfakta

Plantene erobrer bakken som kommer frem under isen

Når isbreene smelter, erobrer plantene jordgrunnen som kommer frem under dem. Fjellsmellen (Silene acaulis) er en av de mest hardføre bunndekkeplantene man finner på snaufjellet. Den tilpasser og klarer seg i snaue og forblåste fjellskråninger. Planten vokser i lave tuer, noe som gjør at den trekker til seg varme fra solen og beskyttes mot uttørking på grunn av vind og frost. I Skandinavia er fjellsmellen et vanlig syn på fjellheier, bergknauser og grusbakker. I Finland finner man den i hovedsak på de store fjellene i Den finske armen.

Smeltende fjellbreer

Det ligger flere sammenhengende isbreområder i Nord-Norge, som Seiland og Svartisen. Svartisen består av to separate platåbreer med et totalareal på 369 km2. Vestre og Østre Svartisen danner det nest største breområdet på det norske fastlandet. På samme måte som overalt ellers i verden, smelter også disse. I løpet av de siste 50 årene har de norske isbreene minsket med 12 prosent. Ifølge prognosene vil omtrent halvparten av fjellbreene smelte i dette århundret.

Isbreene er populære turmål, og om sommeren arrangeres det guidede vandreturer til disse. Det lønner seg ikke å dra alene til isbreene, for det er fare for å falle ned i sprekker under isen. Flere turfolk har blitt skadet og til og med drept i isbreulykker.

Når isbreene smelter, inntas jordsmonnet som kommer frem av planter, mose og lav. Jorden som kommer frem under isen er ofte lett utsatt for ekstreme værfenomen, som tørke, vind og kulde. Issoleien og fjellsmellen er de første karplantene som får fotfeste i det nye jordområdet.

Naturens plantedekke

Fjellsmellen vokser i fjellskråninger og grusdekte snøleiesteder samt på stein- og sandstrender ved bredden av innsjøer og elver i fjellområdene. Planten har en bakkenær måte å vokse på, som gjør at den trekker til seg varmen fra solen samtidig som den er beskyttet mot tørkende vind. Den flerårige fjellsmellen kan vokse seg til et tykt dekke på over en halv meter. I Finland er fjellsmellen bare vanlig på snaufjellet i de store fjellene i Den finske armen, men i Norge og Sverige kan man vanligvis se dem på de fleste store fjellene og i fjellområdene. Arten er kalkelskende.

Næringsrike isbreer

I bakkene nedenfor brefjellene, der hvor brestrømmene har samlet opp humus- og næringsrik forvitringsjord som silt, danner det seg vakre ballblomenger samt reinroseheier lenger opp. Ettersom isen trekker seg tilbake, øker mangfoldigheten etter de forskjellige fasene i vegetasjonssuksesjonen. Når isbreen smelter helt, vil vegetasjonen likevel gå kraftig tilbake, og mange av de krevende artene i karrige habitater vil forsvinne. De erstattes med mer vanlige planter for soleksponerte habitater, som kryptimian, kattefot og sveve.

Kilder og mer informasjon

• Tunturin kasvillisuusvyöhykkeet
• Tunturiluontotyyppien uhanalaisuus
• Fjällens flora
• Vegetationsbältena i fjällen
• Felles natur- og klimakur
• Time lapse imagery of Lake Tarfala – a new dataset in the Bolin Centre Database

Godt kamuflert

Snøuglas utbredelse er circumpolar, som vil si at man kan finne den i alle de arktiske områdene på den nordlige halvkule, fra Skandinavia, gjennom Nord-Amerika og helt til Grønland. Snøugla lever i tundraens trefrie åpne fjellområder og på snaufjellet. Den helt hvite eller litt svartflekkete ugla er godt kamuflert i det hvite vinterlandskapet. Man oppdager den ofte først når den rører litt på seg i det åpne fjellterrenget. Snøugla er på en måte som en upåfallende forlengelse av de runde steinene og snøfonnene i fjellandskapet.

Snøugla er tilpasset de harde forholdene i det arktiske habitatet på en utmerket måte. I tillegg til det tykke og luftige fjærdekket beskytter også barten rundt nebbet og de kraftige fjærene på føttene fuglen mot frost og isende vind. Også fjellrypa og lirypa er tilpasset forholdene på tilsvarende måte og har et tykt fjærdekke som beskyter føttene.

Avhengig av lementoppene

Snøuglas liv og formering er helt avhengig av lementoppene. I Skandinavia lykkes hekkingen bare i gode lemenår. Før i tiden var disse hvert fjerde år, men de har blitt mer uregelmessige som en følge av den globale oppvarmingen. Hunnugla legger 6-14 hvite egg i fjellskråningen i april-mai og ligger og ruger på dem i omtrent en måned. I motsetning til mange andre fugler, begynner snøuglehunnen rugingen straks hun har lagt det første egget. Derfor klekkes ungene ut på forskjellig tidspunkt, og ungene i kullet kan være svært så forskjellige i størrelse.

Dersom det blir lite mat i løpet av sommeren, og det ikke er nok lemen til alle, får de største og sterkeste ungene mer mat og fortsetter å vokse. Dersom det blir helt slutt på lemen, og det heller ikke er tilstrekkelig med andre fugleunger, spiser de største ugleungene opp de minste ungene i kullet. Det arktiske habitatet er hardt for alle som bor der.

Typisk for snøugla er vandringen til unguglene fra gode hekkeår, som kan ende opp tusenvis av kilometer borte, helt i skjærgården i Finskebukta og Østersjøen. Da er snøugla som en gjest fra en annen verden – en hvit ugle som sitter stille på en mørk åker og jakter på markmus. Men nå for tiden er det mer sjeldent at man ser snøugler i sør på grunn av artens nedgang.

I fare for å forsvinne

På begynnelsen av 1900-tallet hørte snøugla med til de faste hekkeartene i Finland. Men den gikk kraftig ned og forsvant gradvis innen 1930-tallet på grunn av en omfattende egginnsamling og forfølgelse. I 1907 ble det for eksempel samlet inn 800 snøugleegg for salg i Kilpisjärvi, og i 1911 ble det skutt 151 snøugler i det finske Lappland. Arten ble fredet i 1962, men likevel har antallet ugler fortsatt å gå ned. Man antar at grunnen er den globale oppvarmingen, endringer i lemmen- og musebestanden samt en økning av all slags menneskelig aktivitet i det arktiske området. Man har også samlet egg og forfulgt snøugla andre steder i Norden, både i Sverige og Norge.

Verdens naturvernunion (IUCN) klassifiserte snøugla som sårbar over hele verden i 2017. Bestanden er redusert på forskjellige steder i de arktiske områdene, og spesielt i Nord-Amerika. Der har antallet snøugler gått ned med 64 prosent i tiden mellom 1970 og 2014. I Skandinavia er snøugla kritisk truet og i fare for å forsvinne helt på grunn av den globale oppvarmingen.

Kilder og mer informasjon

• Tunturipöllö
• Tunturipöllö – Bubo scandiacus
• Fjälluggla
• Fjälluggla Bubo scandiacus
• Snøugle
• Fakta om snøugle

Akrtiske sommer­fugler

Dvergperlemorvingen (Boloria improba) er den mest sjeldne perlemorvingesommerfuglen vi har i Finland. Man kjenner bare til ett forekomststed for arten i Käsivarsi ødemarksområde i Enontekis. I Skandinavia lever dvergperlemorvingen på høye fjellsletter og i bekkefordypninger i Den skandinaviske fjellkjeden. Artens kjente forekomstområde i Finland er ikke i fare på grunn av arealbruk, men overbeiting av rein er en av artens viktigste trusselfaktorer. Arten er fredet og sterkt truet.

Oppsøker kjølig luft

Ifølge trusselvurderingen for 2019 er over 11,9 prosent av de 22 000 vurderte finske artene truet. I antall er det mest truede arter i skoger og kulturmiljøer, hvor det også finnes aller mest arter i Finland. Dersom man ser på de truede artenes andel av alle habitatets arter, er hele 38 prosent av artene i fjellet truede. I snaufjellet lever det 309 truede arter, som er fire ganger flere enn gjennomsnittet i de andre habitatene. Som en sammenligning er det bare 9,8 prosent av artene i skogene som er truede, og trusselutviklingen i skogene er også betydelig bremset. Trusselutviklingen for fjellartene er går derimot raskere enn tidligere.

Sommerfuglartene i nord har lidt spesielt mye av den globale oppvarmingen. Forekomstområdene for sommerfuglene i boreale barskoger og på myrer har flyttet seg flere hundre kilometer nordover. Spesielt er artene i høyfjellet truet, for disse artene har ikke muligheten til å flytte seg lengre nordover. Nå anser man at omtrent 100 arter lider av den globale oppvarmingen, og for over halvparten av disse er svekkelse av habitatene grunnen til nedgangen. Sammenlignet med vurderingen i 2010 har antallet sommerfuglarter som lider av den globale oppvarmingen økt til det tidoble.

Artene som forsvinner

Det er ganske få sommerfugler som først og fremst forekommer på fjellet, alt i alt 72 arter, men det er bare 12 av disse som ikke hører med til artene på rødlista (truede og nær truede arter). Av sommerfuglene på fjellet er 80 prosent enten truede eller nær truede. I løpet av de siste 10 årene har svekkelsen av artenes status vært ekstra stor, for klassifiseringen til 22 arter har endret seg til mer truet på grunn av den globale oppvarmingen. De aller mest arktiske sommerfuglartene er truet med å forsvinne helt fra Finland i løpet av de neste varme årene eller tiårene. For eksempel er dvergperlemorvingen (Boloria improba), grått fjellviddefly (Xestia lyngei) og marimjellerutevingens underart Melitaea athalea ssp. Norvegica alle observert på bare ett kjent observasjonssted i de siste årene, selv om artene er under spesiell observasjon.

Fra veps til humle

Spesielt er trusselen for vepsene i fjellområdene bekymringsvekkende. Av de over åtti fjellvepsartene er over 80 prosent klassifisert som truede. Vepsene er Finlands viktigste bestøvergruppe, så når de trues, har det stor økologisk betydning for fjellenes vegetasjon og økologiske nettverk. På den andre siden øker oppvarmingen spredningen av de sørlige artene lengre oppover og nordover, og man har allerede observert mer sørlige humlearter oppe på fjellene.

Kilder og mer informasjon

• Perhoslajistomme muuttuu ennätysvauhtia – Taustalla ilmaston lämpeneminen ja elinympäristöjen heikentyminen
• Uusi arvio – joka yhdeksäs Suomen eliölajeista on uhanalainen
• Suomen lajien uhanalaisuus – Punainen kirja 2019
• Suomen luontotyyppien uhanalaisuus 2018: Luontotyyppien punainen kirja. Osa 1: Tulokset ja arvioinnin perusteet
• Biologisk mångfald
• Fjäll – SLU Artdatabanken
• Felles natur- og klimakur

En arktisk standfugl

Fjellrypa er et av Skandinavias mest arktiske arter. Den trives på snaufjellet hele året og besøker bare fjellbjørkeskogen når de harde forholdene tvinger den til det. Man kan regne det som en forholdsvis generell regel at fjellrypa lever høyere enn 500 meter over havet på snaufjellet, mens lirypa trives best lenger nede i fjellet. Fjellrypa er en standfugl, som vil si at den lever hele livet i samme område og skifter ikke habitat etter årstidene.

Når det gjelder utbredelse, er fjellrypa en sirkumpolar art, som forekommer i arktiske strøk samt i Eurasia og Nord-Amerika. Man finner fjellrypa ved store deler av kysten på Grønland samt på Island og Svalbard. I tillegg kan man observere sydlige reliktforekomster på De britiske øyer, Pyreneene og Alpene.

Fjellrypa går i dokk

Fjellrypas evne til å tåle ekstrem kulde skyldes det tykke fettvevet den har på kroppen og den isolerende fjærdrakten som går helt ut på føttene og nebbet. I kald vind og frost kan fjellrypa grave seg et hull under snøen, hvor den går i «dokk», og her holder temperaturen seg på noen få minusgrader selv i høy frost.

Fjellrypa er monogam, og den ligner veldig på den litt større lirypa. Enhetene veier litt over et halvt kilo. I Finland hekker fjellrypa på storfjellene i Enontekis i Den finske arm samt på de høyeste fjellene i Utsjok, Enare og Sodankylä. Den sydlige grensen for utbredelsen går ved sydkanten av Saariselkä, og dessuten kan man treffe på fjellrypa på fjellene Pallas-Ounastunturi og av og til også i Värriötunturi-området. Fjellrypa har hatt en nedgang i sine sydlige forekomstområder.

Næringen til fjellrypa er knoppene, spirene og bladene på forskjellige fjellplanter, og om vinteren spesielt knoppene på dvergbjørka. Ungene spiser insekter i begynnelsen, men går fort over til plantekost. Hunnen verper 5-10 egg i reiret hun graver på bakken omtrent i midten av mai. Etter at ungene er klekket ut, spiser de først invertebrater og insekter og går så over til plantekost. Fjellrypas litt store ungedødelighet kommer av mangel på næring og kuldeperiodene i vårsesongen. Ungenes dundrakt gir ikke like god beskyttelse mot kulde som fjærene hos en voksen fugl.

Et minkende habitat

Om vinteren samler fjellrypene seg i flokker på flere titalls fugler. I fokk finner de lettere de knappe matstedene på fjellet og oppdager eventuelle truende rovdyr lettere.

Tidlig om våren begynner fjellrypesteggen sin parringslek med livet som innsats. Steggen flyr loddrett opp i en høyde på 20 meter og seiler så sakte tilbake ned på bakken mens han lager sine spesielle lyder. Fjellrypa har hvit fjærdrakt i parringstiden og er et godt synlig bytte for jaktfalken. Steggen prøver å lokke høna til seg med parringsleken sin.

Som en nordlig art er fjellrypa spesielt utsatt for forandringene som skjer på grunn av den globale oppvarmingen. Som en følge av oppvarmingen blir plassen til fjellrypa enda mindre enn det er nå, og den klarer ikke å tilpasse seg forandringene i habitatet. Fjellets hønsefugler fjellrypa og lirypa har mistet hele tre fjerdedeler av bestandene sine i en periode på bare litt over ti år. Fjellrypas hekkebestand i Finland er anslått å være på 4 000-7 000 par. Fjellrypa er ikke alene. Den samme skjebnen truer også andre arter som lever i snaufjellet, som fjello, heilo, snøspurv og lappspurv.

Kilder og mer informasjon

• Kiiruna
• Fjällripa
• Fjellrype
• Fjellrype Lagopus muta
• Rock Ptarmigan

Reinen er et tamt hjortedyr

Reinen (Rangifer tarandus) er et hjortedyr med 14 underarter som lever i den arktiske tundraen og det nordlige barskogsjiktet. Reinen er den eneste arten i Rangifer-slekten. Underartene som lever vilt i Nord-Amerika kalles for karibu og underartene i Sibir og Europa for rein. Temmede rein kalles for tamrein.

Selve reindriften basert på nomadisme utviklet seg i fjellområdene i Midt-Sverige og Norge i slutten av middelalderen. Fra sørvest bredte reindriften seg til Enontekis-området i Finland på 1600-tallet og til Utsok i det neste århundret. Utbredelsen av reindrift og jakt førte til at de naturlige reinene dødde helt ut i nord på 1800-tallet.

En tilbakeflytter

På 1950-tallet vandret den finske skogsreinen tilbake fra de store ødemarkene i Russland og over til Finland. Nå for tiden forekommer den finske skogsreinen hovedsakelig i Kohmo og i Perho i Nord-Østerbotten, og den er også tatt tilbake til både Seitseminen og Lauhanvuori nasjonalpark i Birkaland. Som navnet tilsier lever den finske skogsreinen i barskoger og på myrer i nordlige strøk.

Til tross for jakting, ble den naturlige fjellreinen bevart i Sør-Norge. Når bestanden gikk ned, ble den fredet i årene 1902-1906. Etter at jaktingen ble startet opp igjen, kollapset bestanden på nytt. Først når jaktingen ble kontinuerlig begrenset, ble den naturlige fjellreinen reddet. Nå for tiden består bestanden av ville fjellrein på omtrent 25 000 enheter.

Effektivisert reindrift

I de siste tiårene har reindriftsnæringen forandret seg i en mer profesjonell retning. På samme måte som i andre næringer er produktiviteten effektivisert, og hele bransjen er teknisert og automatisert. Man samler og gjeter ikke rein på ski lengre, slik som før i tiden, men nå bruker man snøscootere, motorsykler, ATV-er, helikoptre og droner til dette.

Økning i antallet rein og de generelle endringene i arealbruken, som turisme, utbygging og energiutvinning samt effektiviseringen av reindriften har ført til en konstant slitasje på naturen og svekkelse av beitenes stand.

Økning i antallet rein og de generelle endringene i arealbruken, som turisme, utbygging og energiutvinning samt effektiviseringen av reindriften har ført til en konstant slitasje på naturen og svekkelse av beitenes stand.

– Overgangen til tilleggsfôring av reinen om vinteren har vært en stor forandring. Vi var tvunget til å begynne med dette på slutten av 1970-tallet. Nå er det helt vanlig og dessverre vil det fortsette, forteller reinforskeren Mauri Nieminen.

Fôringen øker kostnadene, som igjen reduserer lønnsomheten i næringen. Det hadde ikke vært nødvendig med tilleggsfôring dersom vinterbeitene hadde vært i tilstrekkelig god stand i forhold til antallet rein. En gjenopplivning av beitene ville likevel kreve en midlertidig reduksjon av antallet rein samt en effektivisering av beiteskiftet.

– Spesielt er vinterbeitene slitt ned ved bruk av for store dyremengder. Bortsett fra i den nordlige delen av reindriftsområdet, beiter reinen i Finland i skogene. Beitene er i konstant bruk og blir etter hvert fattige.

– Om vinteren blir det vanskeligere å finne næring, og man må hjelpe reinen så den klarer seg over den verste tiden. Tilleggsfôringen har blitt en viktig del av reindriftsnæringen, sier Nieminen.

Klimaendring og reindriftens fremtidige utfordringer

Klimaendringen gjør på mange måter reindriften mer vanskelig. I Øvre Lappland trues reindriften av de mer og mer vanlige isvintrene, og i de sydlige delene av reindriftsområdene av økt utbredelse av parasitter og sommerinsekter. Dersom været skifter betydelig mellom frost og plussgrader i begynnelsen av vinteren, fryser snølaget og blir hardt. Da er det vanskelig for reinen å grave frem lav under det harde isdekket. I isete vintre må reinbøndene øke vinterfôringen, og på samme måte som på vinteren i 2020 kan det dø flere tusen reinsdyr.

Når klimaet blir varmere, øker mengden av halvbusker, karplanter og mose, og andelen av lav i vegetasjonen blir mindre. Dette reduserer reinens tilgang på vinternæring. Nedgangen av fjellbjørk svekker også reinbeitenes status.

Beitingen av rein belaster spesielt områder med lav og andre mer karrige naturtyper. Noen steder kan lavheiene være helt nedspist. I tillegg svekker også reinens nedtråkking lavområdenes tilstand.

På den andre siden er reinbeitingen som en nøkkelart i bremsingen av gjengroing av busker i fjellområdene og stigningen av tregrensen opp på snaufjellet, som skjer på grunn av klimaendringen. I næringsrike naturtyper fremmer beitingen av rein det biologiske mangfoldet. Det viktige er at beitetrykket av reinen er passe stort i forhold til omgivelsene, samt at man klarer å sikre alle naturtypene i fjellområdene.

Inntil videre har vi ikke tatt noen metoder i bruk i Finland hvor man erstatter tapet av inntekt på grunn av redusering i antallet av rein, på samme måte som METSO-programmets erstatninger i skogbruket. Der får skogeierne erstatning for utgifter som er oppstått på grunn av naturverntiltak. Det hadde også vært mulig å restaurere fjellheier og fjellbjørkeskoger og slik få reinbeitene og fjellnaturen i en bedre stand.

Kilder og mer informasjon

• Poron ja poromiehen roolit sekaisin
• Poro ja poronhoito – Paliskuntain yhdistys
• Muinaisen poronhoidon jäljillä
• Suomenpeura
• Metsäpeura
• Rennäringen i Sverige
• Renen
• Renar
• Rein
• Reindrift

Den norlige naturen kaller

Landskapene i nord kaller på folk for å oppleve naturens mange undere. Det er mange måter å dra ut i naturen på, men det viktigste er at man kommer seg ut. Det er bevist at turer i naturen er godt for helsen og forebygger mange sykdommer. Det er observert at regelmessige turer i naturen reduserer depresjon, hjerte- og karsykdommer samt bruk av astmamedisiner og virker restituerende på kroppen og et overbelastet sinn.

I Norden finner man mange forskjellige turruter, både når det gjelder vanskelighetsgrad og lengde. Man finner både sommer- og vinterruter og vandreruter, skiløyper, vannruter og sykkelruter. En del av dem er enkle dagsturer etter godt merkede stier, og andre kan ta opptil et par uker og krever sikre kunnskaper innen kartlesing og skikkelig villmarksutstyr.

Frihet til å vandre

I Norden gir allemannsretten alle retten til å bevege seg fritt, overnatte i telt, tenne bål på merkede steder og plukke bær og sopp i naturen. For å fiske trenger man ofte en egen tillatelse. I Finland får man likevel fiske med mark og dubb i flere ikke lakserike elver og sjøer, og i havområdene i Norge kan man fiske uten tillatelse. I Norden er det lett å skaffe seg fisketillatelse, og man får ofte kjøpt dette på nettet.

Matlaging i kveldsskumringen etter en dag ute på vandring er en helt unik opplevelse. På den behagelige varmen fra bålet kan man lage deilig mat til sultne mager. Dersom du skal dra ut på langtur, anbefaler vi sterkt å ta med fiskeutstyr og en grillrist til fisk. Fisken man fanger i fjellsjøene er raske å steke og krever bare litt salt som krydder. Om høsten kan man steke delikate steinsopper og kantareller på turpannen. Litt godt brød og en varm drikk setter en fin spiss på smaksopplevelsen.

Kysten i Nor-Norge og Lappland byr på fantastiske steder å ta naturbilder på for hobbyfotografer. Fjell som går loddrett ned i havet er som skapt for landskapsfotografering, og de åpne snødekte fjellandskapene og snøtunge skoger minner om bildene i en eventyrbok. Høstens fargespill i skog og fjell kan også være et vidunderlig syn.

Lokkende lys

De mest kjente turistmålene i nord er Pallas-Ounastunturi og Sareki nasjonalpark, fjellene i Kilpisjärvi, Lofotens øygruppe med sine fiskevær samt Nordkapp. Her kan man oppleve fenomener som er spesielle for de Arktiske områdene, som lyse sommernetter og vinterens nordlys, som skaper en helt magisk turstemning.

Pallas-Yllästunturi nasjonalpark i Lappland er Finlands mest populære nasjonalpark. Den store populariteten kommer av de vakre fjell- og barskoglanskapene, et allsidig nettverk av stier og løyper, god renhet og orden, sikkerhet samt gode tjenester. Pallas-Yllästunturi nasjonalpark passer fint til å øve seg på vandreturer i. Landskapet i Pallastunturi-fjellene er valgt som et av Finlands mest nasjonale landskap.

Sammen med nasjonalparkene Padjelanta og Stora Sjöfallet danner Sarek nasjonalpark i Nord-Sverige Europas største og eldste nasjonalparkområde. Arealet i Sarek er på nesten 2000 km², og området har omtrent hundre isbreer. Nasjonalparken er kjent for å være isolert fra omverdenen samt for sine bratte fjell. Sarek er et svært populært turmål, men den har et svært krevende terreng og anbefales ikke for nybegynnere.

Ved verdens ende

De dype fjordene, bratte fjellene og det store åpne havet i Nord-Norge er et imponerende syn for turistene. De høye, bratte fjellene Lyngalpene ligger på en halvøy øst for Tromsø. De vakre fjellskrentene er populære områder for freestyle-utøvere om vinteren. Om sommeren byr Lyngen på et flott turlandskap med sjøutsikt, og her kan man oppleve eksotiske breturer eller ta et besøk ved det dype og blåfargede Blåvatnet.

Kontinentets nordligste hjørne, Nordkapp, ligger helt ute ved kanten av Barentshavet. Nordkapp er kjent for sine høye, loddrette fjellhyller med en fantastisk utsikt utover det endeløse Nordishavet. Det er et svært populært sted for beundring av midnattssola, og er man riktig heldig, kan man få se både våge- og knølhvaler her. Kysten i Nord-Norge er som en helt egen verden ved verdens ende.

Kilder og mer informasjon

• Virkistäydy luonnon keskellä
• Friluftsliv
• Helgelandskysten
• Visit Norway
• Visit Finland
• Visit Sweden
• TRACKS – An Arctic Snowboarding Story

Fredede sanddyner

I Tanamunningen har det dannet seg en lav elvedelta med vidstrakte sandbanker i løpet av tusenvis av år. I tidenes løp har Tanaelva ført med seg store mengder av fin sand ut i Tanafjorden, hvor den flere kilometer lange, buede dyneaktige sandbanken Høyholmen har oppstått.

Takket være den avsidesliggende beliggenheten har Tanamunningen bevart sin naturlige tilstand, og bortsett fra noen få lagerbygninger er det ikke noen bygd hus eller kaier der. For å sikre deltaets naturverdier fredet myndighetene sanddynene som Tanamunningen naturreservat i 1991.

Den levende Høyholmen

Størrelsen på høyholmen varierer svært mye i takt med tidevannet. Når det er høyvann er det bare bankens sanddynedel, hvor veien ut til spissen av Høyholmen er bygd, som ligger over vannflaten. Ved lavvann kommer det frem store områder med sandbanker, marsklandområder og saltenger, som omgis av sanddyner. Her vokser det mange strandsoneplanter, som strandreddik, skjørbuksurt og strandkjempe. Spesielt i trekktiden om våren og høsten er de godt likt av vadefugler, ender og gjess. Om sommeren hekker heipiplerke, tjeld og grågås i sanddynene, men man kan også se havørner, vandrefalker og jordugler som er ute på jakt etter disse. På grunn av områdets store måkebestand trives også tjuvloen på sanddynene.

Livet i tanamunningens sanddyneområde går sin gang etter årstidene og årene. Vinden, vårflommene og tidevannet forandrer sanddynene i elvemunningen. Noen av sandbankene forsvinner, eller så bytter de plass. I noen år kan en ekstra kraftig vårflom eller storm til og med ta med seg en av sanddyneområdets flere år gamle sanddyner som er dekt av planter ut i havet. Den nordlige stranden og grusveien er beskyttet med en steinvoll som skal sikre Høyholmens sanddyneområde.

Utkikksplass

Vårflommene i Tanaelva tar med seg næringsstoffer og humusrik jord ut til sandbankene og strandengene på Høyholmen. Plantene på sanddynene og dyreplanktonene i vannet ved strandkanten har stor nytte av dette årlige næringstilskuddet. I deltaet kan man se hundrevis av laksender og tusenvis av måker som fanger sild og lodde som har kommet inn mot stranden for å få seg mat. Den rikholdige fiskebestanden gjør at man også finner en steinkobbepopulasjon på om lag 50 enheter i deltaet. Ved høyvann om dagen ligger steinkobbene i store grupper på sandbankene. Noen ganger kan en enslig steinkobbe svømme oppover Tanaelva og helt til Finland.

På sanddynene på Høyholmen vokser det både maritime planter og planter fra soleksponerte habitater på innlandet. På sanddyneområdene som vender mot havet vokser det strandflatbelg og strandrug. På de mer beskyttede habitatene mot land vokser det derimot tanatimian og den flerårige nellikplanten ishavsstjerneblom, som man finner i arktiske områder. Man antar at den har dødd ut i Finland, så Høyholmens sanddyner er et fint sted å lete etter denne spinkle og vakre planten.

Kilder og mer informasjon

• Felles natur- og klimakur
• Finnmarks natur
• The Tanamunningen Nature Reserve

En rosa skjønnhet

Kryptimian (Thymus serpyllum) er en lav flerårig dvergbusk som vokser på solfylte og næringsfattige tørrenger, karrige barskogheier, sandstrender og elvekanter. Artens vitenskapelige navn, serpens, refererer til plantens lave og krypende måte å vokse på. Kryptimianen blomstrer i juli-august med duftende rosa blomster.

Man går ut fra at kryptimian har spredt seg til Finland i Ancylus-perioden etter istiden for over 8000 år siden. De varme klimaforholdene gjordet at det var en god tid for mange planter til å spre seg på jordgrunnen som kom frem under isen. Den nåværende utbredelsen av mange planter som trives i åsrygger og på sandrike steder er også et resultat av de store spredningene etter den siste istiden, da grana enda ikke hadde kommet til området.

Magisk kraft

Kryptimian klassifiseres som nøkkelarten i soleksponerte habitater, for det er en viktig næringsplante for mange insekter. Kryptimian er en næringskilde for larvene til blåvingen pseudophilotes vicrama og timianblåvingen, for disse sommerfuglene legger bare eggene sine i kryptimianblomster, og larvene spiser bare timian. Også larvene til idas- og argusblåvinge bruker planten som næringskilde. Kryptimian er altså et viktig habitat for mange truede insekter.

Kryptimian er en god honningplante, og den brukes som krydder i mange retter i stedet for vanlig timian. Menneskene har brukt timian på mange måter, for eksempel som hostemedisin, som lokkeurt for en brud samt for å holde djevler unna. Plantens kraft er basert på den behagelige og aromatiske duften.

I Finland har kryptimian to underarter. Den sydlige smaltimianen (ssp. serpyllum) vokser på forskjellige steder i de sørlige og midterste delene av Finland, fra vestkysten til Nord-Karelen. Den nordlige tanatimianen (ssp. tanaënsis) vokser langs Tanaelva i Enare i Lappland samt på sandstrendene ved elvekantene i Kuusamo. Tanatimianen har litt bredere, tungeformede blad og større blomster enn de sydlige underartene.

Den artsrike Tanaelva

Ved Tanabredden vokser det også andre planter som er spesielle for området, som for eksempel russefrøstjerne, klåved, sibirgrasløk, grassyre og dufttelg. I Utsjok vokser den sjeldne planten silkenellik. Den blomstrer vakkert i juli-august på sand- og småsteinstrender samt på tørrenger i nærheten av bebyggelsen. De lyst blårosa og duftende blomstene har lange, smale og frynsete kronblad.

Sibirgrasløken er en annen plante som blomstrer vakkert på engene og strendene i Utsok. En del av forekomstene finner man på fiskeplasser og i nærheten av bebyggelsen, som ved kirkehyttene på vestbredden av innsjøen Kenesjärvi. Bevaringen av denne dårlige konkurrenten krever regelmessig slåtte av bygdemarkene samt at man holder strandområdene åpne – overgroing av gress er nemlig den største trusselen for arten, som trives i åpne habitater.

Sjeldenheter

Den svært sjeldne dufttelgen har et stort arktisk utbredelsesområde som går i et nesten sammenhengende belte fra Ural, gjennom Sibir og til Japan, de nordlige delene av Nord-Amerika og Grønland. I Europa vokser dufttelgen bare i Ural og Utsjok. De fleste forekomstene finner man på berghyller og blokkmark i Kevo naturpark. Man kan bare kjenne duften ved å lukte på nært hold.

Utbredelsesområdet til klåved er flekkvist. Man finner den i Sentral-Asia, på Pyreneene og Alpene og områdene rundt disse samt i Midt-Sverige og i Midt- og Nord-Norge i Europa. I Finland vokser klåveden bare på to steder i Pulmankijärvi-området i Utsjok.

Klåveden er en pionerplante som krever mye lys og vokser typisk på grus- og sandstrender langs elver. Arten brer seg effektivt på grusstrender uten andre planter. Noen ganger kan man støte på arten ved veikanten og i grustak.

Kilder og mer informasjon

• Suomen lajien uhanalaisuus – Punainen kirja 2019
• Tunturin kasvillisuusvyöhykkeet
• Vegetationsbältena i fjällen
• Vegetation on Fells
• Karplanter

Torneelvas frodige elvenatur

Breddene langs Torneelva er frodige vekststeder, selv om klimaet i området nesten er arktisk. Østersjøen varmer opp den sydlige delen av Tornedalen, hvor elvevannet har etterlatt seg næringsrik jord i tusener av år helt fra istiden. Ved elvebreddene i Tornedalen og på de store flodengene finner man mange nitrogenelskede planter, som for eksempel gjeiterams, mjødurt og flere vierarter. Torneelva er en av de få elvene i Finland hvor man kan finne den sjeldne vierarten mandelpil. Mandelpilen trives på elvebredder som holdes åpne av flom og is samt på bare sedimenterte avsetninger.

En elv som renner på grensen

Torneelva er en av hovedelvene i Nord-Sverige og -Finland. Den renner på grensen mellom landene. Torneelva er 510 kilometer lang og går ut fra innsjøen Torneträsk i Kiruna kommune på den svenske siden. Den øverste delen av elva etter Torneträsk består av en innsjøkjede som dannes av flere innsjøer og elvestrømmer. Det er også flere sideelver som munner ut i Torneelva, som Lainiojoki, Tengeliönjoki og Könkämäälven, som starter i Kilpisjärvi. Torneelva renner ut mellom byene Torneå og Haparanda i Bottenviken innerst i Østersjøen.

Arealet på nedbørsfeltet til Torneelvvassdraget er på 40 240 kvadratkilometer, hvorav 63 prosent er på den svenske, 36 prosent på den finske og én prosent på den norske siden. Klimaet i området er i hovedsak arktisk, men elvas store lengde fra nord til sør gjør at det er store variasjoner i forholdene. I utløpet innerst i Bottenvika varmes den opp av Østersjøen, og den årlige gjennomsnittstemperaturen ligger på 0-1 °C, mens den er konstant på -2,6 °C i Kilpisjärvi. Den viktigste årstiden for Torneelv-området er vinteren, som varer i omtrent 6 måneder, og tiden med snø- og isdekke kan vare i opptil 7 måneder.

Vasikkavuoma er Nord-Europas største natureng

Den svenske Vasikkavuoma-myra rett ved Torneelva oppsto opprinnelig av en innsjø som var demmet opp av bevere. Så vidt man vet begynte menneskene å utnytte den 250 hektar store myra ved å gjøre det til en enorm eng: – Livet var godt, vi hadde laks i elva og mat til kveget.

Den frodige enga ga rikelig med fôr til kveget og hestene i form av sneller og gras. Disse ble tørket og oppbevart i 279 løer som var bygd på myra. Man kan nesten kalle Vasikkavuoma for løenes paradis.

Som en følge av strukturendringene i jordbruket ble høstingen av myra avsluttet på 1950-tallet. Deretter begynte løene gradvis å forfalle og engen å gro igjen. Området ble overgrodd av vier, og engvegetasjonen forsvant nesten helt. Uten restaureringen av engen og løene, som ble startet i 1997, hadde vi mistet en verdifull nordlig kulturarv og engnatur. Vasikkavuoma ble naturreservat i 1999.

I dag er det 79 restaurerte løer, gangbaner, fugletårn og flere bålplasser i Vasikkavuoma. Over 10 000 turister besøker Vasikkavuoma hvert år. Engen vedlikeholdes ved slåtte og rydding av vierområdene. Engen er hjemmet til flere fuglearter, som trane, småspove og heipilerke. I trekktiden om våren og sommeren samler det seg sangsvaner, gjess, ender og vadefugler i området for å finne mat og hvile seg.

Et hjem for sjeldne arter

Ved breddene av Torneelva har det har det dannet seg store flodengområder i løpet av tusener av år etter den siste istiden. Elvevannet har ført med seg sand, silt og andre jordtyper, som gradvis har lagt seg i lag på breddene og i deltaene i elveleiene.

På høye og tørre åser på flomengene finner man en allsidig vegetasjon som trives på tørre enger. Her kan man støte på små bregner og marinøkler, spesielt vanlig marinøkkel, som er klassifisert som nær truede eller truede arter. På tørrengene på øyene i Bottenvika finner man dessuten den truede fjellmarinøkkelen, som er klassifisert som sårbar.

Den kalkholdige fjellgrunnen gjør at vegetasjonen langs torneelva er allsidig og frodig. I området finner man mange plantearter som er sjeldne i Finland, som for eksempel norne og marisko i orkidéfamilien.

Kilder og mer informasjon

• Tornionlaakson luonto
• Tornionjoen-Muonionjoen vesistöalue
• Tornedalens natur
• Tornio Valley Nature

Den tradisjo­nelle fiske­kulturen i Kukkolan­koski

Fiskekulturen i Kukkolankoski er flere hundre år gammel, og den har holdt seg livskraftig helt frem til den dag i dag. Det er fanget sik og laks i Torneelva helt fra 1400-tallet. Kukkolankoski er Europas største fritt rennende foss, og takket være vernetiltakene har vandrefiskebestanden i Torneelva tatt seg opp i løpet av de siste tiårene. I Kukkolankoski fisker man hovedsakelig med en helt egen spesiell, flere hundre år gammel fiskemetode med håv. Håvemetoden brukes først og fremst til fiske av sik. Det spesielle redskapet til dette er en håv med et langt skaft, som føres langs bunnen med strømmen. Fisket er basert på fiskerens kjennskap til hvor fisken går. Fiskens bevegelser formidles via skaftet til den oppvakte fiskeren, som raskt løfter fisken inn på land. Noen ganger kan det også forville seg laks inn i håven.

På begge sider av grensen

Kukkolankoski er Torneelvas mest berømte og Europas største uregulerte foss. Den er 3 500 meter lang og har en fallhøyde på totalt 13,5 meter. Fossen ligger i bygda Kukkola, ca. 14 kilometer nord for Torneå sentrum. Bygda ved Kukkulankoskis bredder fordeler seg på begge sider av fossen med Finland på den ene siden og Sverige på den andre. Innbyggerne på begge sidene av elven har sitt felles språk; tornedalsfinsk.

På den svenske siden av Kukkulankoski fremmer man turisme og opprettholder en tradisjonell møllekultur. Det finske bygdesamfunnet konsentrerer seg derimot om vedlikeholdet av den historiske fiskekulturen og håvingen.

Fisking med håv

Den spesielle håvingen er en flere hundre år gammel fiskemetode, som i hovedsak brukes til fisking av sik og også laks. Redskapet er et poselignende garn på et langt skaft, på en måte en håv. Håven føres med strømmen langs bunnen av elva. Metoden er basert på fiskerens kjennskap til fiskens passasjer og hvilesteder. Man ser ingen ting under vannet, men man må føre siken eller laksen inn i håven ved hjelp av fiskerens håndlag. Håven føres mykt i strømmen ved å følge steiner og bunnen, og fiskens bevegelser formidles via skaftet på håven til den oppvakte fiskeren. Tradisjonelt sagt er håven som en fortsettelse av hånden.

Avhengig av høyden på vannet utføres håvingen stående på steinene ved bredden eller på noen spesielle brygger som er bygd til dette formålet. Disse bryggene gjør det også mulig å fiske lengre ute i elven.

Bevegelsen på håven forandrer seg etter variasjonene i dybden og strømmens bevegelse. Fiskeren må vite hvordan fisken oppfører seg i forskjellige situasjoner og flytte seg ettersom fisken beveger seg. I Kukkolankoski har man faste håvesteder som har blitt brukt i flere hundre år, og som har tradisjonelle navn som går videre fra generasjon til generasjon.

En lakseelv

Den fritt flytende Torneelva er den største elva i Østersjø-området med naturlige bestander av laks, sjøørret og vandresik. Torneelva er en av de største bevarte gyteelvene for atlanterhavslaksen i Østersjøen.

Laksebestanden i Torneelva ble svekket sammen med de andre laksebestandene i Bottenvika i det forrige århundret. Overfiskingen i Østersjøen reduserte antallet gytelaks så mye at det ble født mindre og mindre lakseyngel for hvert år som gikk. Laksebestanden var på sitt svakeste på 1980-tallet.

Mens reguleringen av fisket ble gradvis strengere, satte likevel yngeldødeligheten på grunn av M74-syndromet en brems på gjenopplivningen av laksebestanden. Laksebestanden ble støttet med utsetting av lakseyngel i flere år, helt til mengden av naturlig yngel økte til over en million vandreyngler på 2000-tallet.

Fra 2009 har man fulgt med på mengden av laks som stiger opp i Torneelva ved hjelp av ekkolodd. Mengden av laks som svømmer opp til øverste del av elva har variert fra 17 200-100 200 fisker i året. I undersøkelsene har man observert at en gytevandring som starter tidlig om sommeren vanligvis betyr at det kommer et større antall enheter til gytevandring. Selv om varmere klimaforhold kan svekke leveforholdene til laksen, ser fremtiden lys ut for laksen i Torneelva. Den økte bruken av havområdene, som utbygging av omfattende vindkraftparker både på den finske og svenske siden i hele Bottenvik-området, kan likevel true bestanden av vandrefisk som stiger opp i Torneelva.

Fortelling: Håvetider

– Midtsommeren er den tiden siken kommer. Den beste fangsten får man vanligvis i tiden mellom Jakobs og Lauris dag i juli-august. Klokka sju hver kveld samler bygdefolket og gjestene seg på fiskeplassen for å følge med på den tradisjonelle delingen av fangsten.

Fangsten, som er samlet opp i en kald fiskebu, hentes ut for å deles. Først deler man ut fisk til fiskerne. Hver av de fem fiskerne som har hatt vakt får velge seg en fisk, og dersom noen av dem har fått en laks, tar han selvfølgelig den.

Det er ikke tatt ut noe fisk til mat under vakten, så alle får velge seg en matfisk. Deretter skiller man ut lønnen til fiskerne i fem like store hauger, og det legges litt over ti kilo sik i hver haug. Hagene deles ut slik at en utenforstående, ofte et barn, fordeler merkene som fiskerne har gitt på kassene. Etter dette tar hver sin andel som er merket med fiskernes egne merker. utdrag fra Eero Naskalis beskrivelse av håving av sik.

Kilder og mer informasjon

• Kukkolankoski
• Tornionjoki – Lohijoki vailla vertaa
• Tornionjoen lohi-, meritaimen- ja vaellussiikakannat – yhteinen ruotsalaissuomalainen biologinen selvitys sopivien kalastussääntöjen arvioimiseksi vuodelle 2021
• Kukkolaforsen
• Laxfiske

Permanent bestand av en fremmed art?

Pukkellaksen (Oncorhynchus gorbuscha) er en fremmed art fra de nordlige delene av Stillehavet, som russerne satte ut i Barentsområdet på 1950-1990-tallet. Det forekommer bestander av arten som stiger for å gyte både i oddetalls- og partallsår, men man finner nesten bare bestander med oddetallsår i Barentshavet. Mengden av arten fikk en eksplosiv stigning i årene 2017-2021. Man har mistanke om at pukkellaksen er en trussel for bestanden av opprinnelig vandrefisk i elvene som renner ut i Barentshavet, men foreløpig har man lite forskningsdata om dette. Man går ut fra at pukkellaksen vil ha fordel av den globale oppvarmingen i sitt nye utbredelsesområde.

Gjester fra Nord-Amerika

Fremmedarten pukkellaksen (Oncorhynchus gorbuscha) kommer fra Nord-Amerika og Asia ved de nordlige delene av Stillehavet. Det er den mest tallrike laksearten i Stillehavet, som kan tilpasse seg og gyte og vokse i veldig mange typer elveomgivelser. Navnet på pukkellaksen kommer av den store pukkelen som utvikler seg på hanfisken før gytingen. Pukkellaksen vokser seg til en vekt på omtrent 1,5-2 kilo.

Pukkellaksen er en vandrefisk som formerer seg i elver, mens selve voksefasen skjer i havet. Pukkellaksens livssyklus er bare to år, og det forekommer bestander som stiger for å gyte i både oddetalls- og partallsår. Gytetiden er i juli-september, og de små ynglene vandrer til havet allerede den første sommeren, når de bare er 4-5 cm lange.

I motsetning til atlanterhavlaksen dør pukkellaksen etter gytingen. Før den dør, begynner pukkellaksen å forfalle sterkt, slik at både fargen og utseendet endrer seg svært mye. Sølvfargen på pukkellaksene blir mørk, huden sprekker og hannen får en stor pukkel. Man antar at de døende fiskene vil eutrofiere elvene når fiskemassen går i oppløsning i det lave vannet.

Bestanden utbrer seg

Russerne har satt ut pukkellaks i Østersjøen og Kvitsjøen og ved Murmankysten helt fra 1950-tallet. Man har håpt at den skulle bli en ny art man kan utnytte kommersielt på samme måte som kongekrabben.

I Barentshavet lyktes det å integrere den med en ny pukkellaksbestand på 1980-tallet. Med utsettinger har man også spesielt lyktes å skape oddetallsårbestander som formerer seg i naturen i elver som renner ut i Kvitsjøen. Herfra har pukkellaksen i de siste årene spredt seg raskt vestover til Tana- og Neidenelva samt sørover til Sør-Norge og til og med helt til Skottland.

Den eksplosive utvidelsen av utbredelsesområdet i Nord-Atlanteren og den kraftige økningen i mengdene av pukkellaks startet i 2017. Vekstkurven økte ytterlige i 2021. Før i 2017 regnet man med at det bare steg noen få hundre pukkellaks i året i Tanaelva. Derimot ble det vurdert at det steg omtrent 5 000 av dem i 2017 og hele 50 000 laks i 2021. Økningen i mengden av pukkellaks i Tanaelva har rett og slett vært eksplosiv.

Vil inntrengeren vinne?

Livssyklusen til atlanterhavslaksen er betydelig mer sen og komplisert en pukkellaksens livssyklus. Atlanterhavslaksen tilbringer gjennomsnittlig fire yngelår i Tana og vandrer ut i havet når den er 17 centimeter lang. Vandreyngelen utfører en stor fødevandring i Nord-Atlanteren, helt til østkysten av Grønland. De kommer tilbake til fødeelva for å gyte etter at de har tilbragt om lag 2-5 år i havet. Etterkommerne fra ett gyteår kan altså delta i gytingen i opptil ti forskjellig år.

Laksebestanden i Tanaelva er kraftig svekket, og i 2021 observerte man med ekkolodding at antallet laks som steg opp i Tanaelva var under halvparten av det det var noen år tidligere. Årsakene til nedgangen er ukjent, men forholdene for vandreyngelen har endret seg i Nord-Atlanteren. Klimaendringen har gjort at temperaturen og surheten i sjøvannet har steget. Lakseyngelen har mindre tilgang til næring, havveksten går saktere og overlevelsesgraden har også blitt svekket. For å beskytte laksen i Tanaelva har man nå fredet arten totalt for fiske i mange år. Målet er å gjenopplive Tanaelvas laksebestand på samme måte som laksen i Torneelva.

Pukkellaks­demningen fungerte ikke

I Tanaelva er det allerede mer pukkellaks enn atlanterhavslaks. Forskeren Panu Orell ved det finske naturressursinstituttet mener at den aggressive pukkellaksen kan forstyrre formeringen til den naturlige laksen. Men det finnes fortsatt lite forskningsdata om konkurransen mellom laksen. I alle fall foreløpig har ikke pukkellaksen svekket leveforholdene til atlanterhavslaksen i Kvitsjøens elver på den russiske siden. Pukkellaksen gyter allerede i august, mens atlanterhavslaksen gyter først sent på høsten, og ifølge forskeren gjør dette situasjonen lettere. Takket være denne forskjellen ødelegger ikke fremmedarten gytingen til naturlaksen.

Fiskeforskerne mener at menneskene ikke lenger klarer å hindre pukkellaksens seiersturné i Nord-Atlanteren. Nordmennene har likevel som mål å fjerne pukkellaksen fra Tana. Sommeren 2023 bygde nordmennene en pukkellaksdemning i bygda Tana. Ved hjelp av den var det meningen å fjerne all pukkellaks som stiger opp i Tana, og så var det også meningen å slippe all atlanterhavslaks tilbake i elva igjen for å fortsette sin gytevandring.

I mindre lakseelver har en pukkellaksdemning fungert godt, og man har ved hjelp av denne kunnet fjerne pukkellaks som prøver å komme seg inn i elva. Fisking av pukkellaks med not er også effektivt. Pukkellaksdemningen i Tana har likevel ikke fungert som ønsket. En stor del på over 100 000 pukkellaks har kommet seg gjennom demningen, og demningens fangstmengde på litt under 80 000 fisk har ikke vært på det ønskede nivået.

Demningen har likevel delvis satt en brems på stigningen av atlanterhavslaks i Tana og dens sideelver. Man tror at demningen står på feil sted og av en eller annen grunn skremmer atlanterhavslaksen, slik at de ikke har prøvd å svømme gjennom demningens fangståpning og oppover i elva. Atlanterhavslaksen samlet seg på dybden nedenfor demningen, og de begynte først å stige oppover i elva når åpningene på demningen ble åpnet.

Sommeren 2023 var vannflaten i Tana spesielt lav, og dette kan også ha hatt innvirkning på stigningen av atlanterhavslaks. Det er færre lakser som stiger i elvene når vannstanden er lav. Det gjenstår å se hvordan bekjempelsen av pukkellaks vil lykkes og hvilken innvirkning dette vil ha for bestandene av atlanterhavslaks.

En omstridt matfisk

I utgangspunktet satte russerne ut pukkellaksen i elvene på Kolahavøya som en ny næringsfisk. Den er en god matfisk, bare den fanges i havet eller i starten av stigningsfasen. Da er kjøttet på pukkellaksen klart rødt, har lite fett og en smak som minner om røye. Pukkellaks passer godt til salting og røyking samt til å steke på pannen.

Fiske av pukkellaks i hav eller elv er moro. Den biter seg godt fast i kroker med sterke farger og gjør kraftig motstand som setter lette fiskeredskaper på prøve. Inntil nå har man ikke utnyttet verdiene av fiske av pukkellaks, for man prøver å bli kvitt pukkellaksen som en skadelig fremmedart. I fjerningen av pukkellaksen har man heller ikke tatt hensyn til muligheten for fritidsfiskere til å fiske en uønsket fisk. Dette hadde det også vært mulig å benytte seg av økonomisk, ved å for eksempel fiske pukkellaks med not i begynnelsen av stigningen, når fiskekjøttet enda er førsteklasses.

Selv om det enda er for tidlig å gi noen pålitelige spådommer om hvilken retning pukkellakssituasjonen i Barentshavet vil utvikle seg i, er det ifølge fiskeforskernes vurderinger stor sannsynlighet for at pukkellaksen har kommet for å bli. I stedet for å minske, ser det ut som pukkellaksen vil spre seg sydover til Nordsjøen og til og med til Østersjøen. Når det gjelder pukkellaksen, ville det mest fornuftige være å utarbeide en tilpasningsstrategi i et samarbeid mellom de forskjellige partene. Her burde man prøve å minimere de ulempene pukkellaksen forårsaker og utnytte fordelene fullt ut.

Kilder og mer informasjon

• Kyttyrälohi Vieraslaji
• Kyttyrälohien vaelluskäyttäytymisen seuranta aloitettu Tenojoella
• Lohitutkija: Suomen ja Norjan pitäisi keskittyä kyttyrälohen hyödyntämiseen – laji on tullut pohjoisille lohijoille jäädäkseen
• Tenojoen lohiseurannat
• Puckellax | Oncorhynchus gorbuscha
• Lax
• Pukkellaks
• NINAs forskning på laksefisk
• Assessment of the risk to Norwegian biodiversity and aquaculture from pink salmon (Oncorhynchus gorbuscha)
• Invasive pink salmon in the Norwegian and Barents Seas
• Pink Salmon
• Barents Invasive Alien Species (Barents IAS)

Den glupske rovfisken er fiskerens lykke

Torsken (Gadus morhua) finner man i kalde havområder på begge sidene av Nord-Atlanteren samt i Nordsjøen, Barentshavet og Østersjøen. Torsken lever nær bunnen og er en glupsk rovfisk som spiser skjell, bunndyr, krabbe og fisk, som sild og lodde. Torsken i Nord-Atlanteren lever i åpent hav i en dybde på 100-300 meter samt lengre inne ved kysten. Torsken vandrer til Lofoten tidlig om våren i mars-april for å gyte. Torskerognen, som flyter fritt, utvikler seg i løpet av to uker, og yngelen som blir født, drar ut på fødevandring til det nordlige Barentshavet i løpet av den første sommeren. Torsken er en av Nordens viktigste fangstfisker, og mange av dens bestander, som bestandene i Østersjøen og Nordsjøen, holder akkurat på å komme seg opp igjen etter en bestandskollaps på grunn av overfiske. Regulering og til tider begrensning av fisket har gjort det mulig for torskebestanden å komme seg opp igjen.

En kannibal

Torsken er en vanlig bunnfisk i kalde havområder i Nord-Atlanteren, Nordsjøen og de sydlige delene av Østersjøen. Man finner den fra østkysten av Nord-Amerika til Grønland og Svalbard samt i Barentshavet helt til Novaja Zemlja.

Torsken er en stor og glupsk rovfisk. Den kan leve i opptil 25 år, og normalt vokser den seg til en lengde på litt over en meter og en vekt på omtrent 5-15 kilo. Den største torsken kan veie opp til 30-50 kilo. Torsken spiser alt som lever nær bunnen, som skjell, flerbørstemark og leddyr, som for eksempel amfipoder, saduria entomoner og krabber, samt fisk, i hovedsak sild og lodde, som den kan jakte på i mellomvannlaget og til og med i nærheten av overflaten. Torsken er en kannibal, så småtorsken må passe seg for sine store venner i samme art.

Torskepopulasjonen i Nord-Atlanteren er inndelt i områdemessige formeringsbestander. De viktigste bestandene i Europa er den norske bestanden i Barentshavet og den islandske bestanden. Tidlig på våren i mars-april samler torsken seg i sine felles gyteområder, som for eksempel i Lofoten. I gytetiden beveger torsken seg i store stimer, og gytingen skjer vanligvis nær bunnen. Torsken legger rogna i flere separate partier. En stor hunntorsk kan produsere millioner av små rognegg som flyter nede nær bunnen. Yngelen klekkes i løpet av omtrent to uker. Yngelen drar på fødevandring mot nordlige havområder.

Bestanden tar seg opp

De siste undersøkelsene viser at den nordlige delen av Nordishavet varmes opp fire ganger raskere enn jorden i gjennomsnitt. På grunn av oppvarmingen av Nordishavet og gjenopplivingen av torskebestanden søker torsken i et større og større område seg nordover og østover til den nordlige kysten av Russland.

Fiskebestandene i Barentshavet kollapset på 1990-tallet på grunn av overfiske av fiskeskøytene i Norge, Russland og EU. Strenge fiskebegrensninger har likevel ført til en gjenoppliving av torskebestanden. Fisket av torsk i Norske- og Barentshavet ligger nå på et bærekraftig nivå. Torsken i Bottenviken har begynt å ta seg opp i de siste årene, men den lider enda av overfiske. Torskebestandene i Østersjøen har derimot kollapset, og man har vært nødt til å stanse det målrettede fisket av disse helt på noen steder. Torskebestanden i Østersjøen lider også av avlsproblemer på grunn av oksygenmangel på bunnene og en nedgang i saltholdigheten i brakkvannet i Østersjøen.

En av fremtidens viktigste trusler for torskebestandene i Barentshavet er spredningen av fremmedarten kongekrabbe vestover. Man har prøvd å hindre spredningen av kongekrabbe til Lofot-området, som bl.a. er et livsviktig område for torsken, med effektiv fisking. Dersom kongekrabben sprer seg til Lofoten, vil den spise opp eggene til torsken og sannsynligvis føre til en omfattende kollaps for torskebestanden.

Fortelling: Det lønner seg å vente

Torskefiske er både morsomt og spennende. Den beste måten å fiske torsk på, er å fiske med snøre og sluk på 50-100 meters dybde i nærheten av kysten. Som sluk passer en tung sølvfarget eller ellers klar og lang metallbit med kroker. I tillegg kan man feste blekksprutkroker på snøret, slik at man kan få flere torsker om gangen.

Selv om man kan se mye fisk i nærheten av bunnen på ekkoloddet, kan man aldri vite om torsken biter. Det gjør fiskeren både sint og utålmodig når ikke én eneste fisk biter på snøret, og det heller ikke hjelper å skifte ut agnet.

Når jeg var på Andenes nord i Lofoten våren i 2022, ville bare ikke torsken bite i den beste gytetiden. Ingen av oss fikk mer enn en enkelt torsk av og til, selv om båtene dro ut på havet hver eneste dag for å jukse etter fisk. Så en vakker og blikkstille dag forandret alt seg. Man trengte ikke å gjøre mer enn å senke snøret ned mot bunnet, så kom det en stor torsk og bet seg fast. Alle kunne dra så mye fisk opp av havet som de bare ville. Da må man bare roe seg ned og avslutte fiskingen på det tidspunktet man begynner å ha mer fisk enn man klarer å håndtere og spise innenfor et rimelig tidsrom.

Riku Lumiaro

Kilder og mer informasjon

• Turska
• Turskan kalastus rannalta – Kalassa.net
• Kalastaminen Norjassa – vinkit ja kokemukset Norjan merikalastukseen
• Torsk
• Torsk fisketeknik
• Tips för torskfiske
• Rädda östersjötorsken
• Godfisk logo Torsk
• Tema: Torsk – nordøstarktisk (skrei)
• Regulering av torsk i Nordsjøen og Skagerrak i 2022
• Torsk – Store norske leksikon

Kystens inntrengere

Fremmedartene er en økende trussel for naturens mangfold over hele verden. Bjørnekjeksen er en fremmed art som er betegnet som skadelig i EU og Norge. På de beste vekststedene danner de store tette kulturer, rett og slett hele skoger av bjørnekjeks, som kveler all annen vegetasjon under seg. Tromsøpalmen er svært utbredt langs kysten i Nord-Norge, og noen steder har den blitt en ordentlig plage både for menneskene og den nordlige naturen. Bjørnekjeksen er vanskelig å utrydde, for dette krever flere år med gjentatt luking av planten samt dekking av jorden med for eksempel plast. I tillegg produserer en enkel bjørnekjeksplante tusenvis av spirekraftige frø, som klarer seg i jordens frøbank i mange år.

Fremmed art av en prydvekst

Bjørnekjeksen kommer fra Kaukasia og Sørvest-Asia. Kjempebjørnekjeksen (Heracleum mantegazzianum) kommer fra Vest-Kaukasia, tromsøpalmen (Heracleum persicum) fra Iran, Irak og Tyrkia-området og sosnowskybjørnekjeksen (Heracleum sosnowskyi) fra Kaukasia.

Tromsøpalmen ble tatt inn i Norge som hageplante på 1830-tallet. På 1900-tallet hadde den gradvis spredt seg ut i naturen langs kysten i Nord-Norge. Den vokser ofte i nærheten av beboelsen i byer og bygder. Kjempebjørnekjeksen ble tatt inn i England som prydvekst i 1817, og derfra har den spredt seg overalt i nord.

Historien om spredningen av sosnowskybjørnekjeksen skiller seg ut fra de andre. Sosnowskybjørnekjeksen ble sannsynligvis tatt med til en botanisk hage på Kolahalvøya på 1930-tallet. Den er brukt som fôrplante i Øst-Europa og spesielt i det tidligere Sovjetunion-området, bl.a. i Baltikum og på det karelske neset.

En trussel for naturens mangfold

Bjørnekjeksene er svært konkurransedyktige, og de har spredt seg til mange typer habitater, som åkrer, veikanter, skoger og strender. På de beste vekststedene danner de store tette kulturer, rett og slett hele skoger av bjørnekjeks som kveler all annen vegetasjon under seg. Bjørnekjeksen påvirker også andre organismer. For eksempel påvirker de kjemiske forbindelsene som sosnowskybjørnekjeksen skiller ut rundormsamfunnene i jorden og virker reduserende på disse.

Områdene med bjørnekjeks gjør landskapet ensformig og svekker mangfoldet i naturen. Store forekomster kan også hindres helt ved å bruke området til rekreasjon, som fiske eller turruter langs elver og i nærheten av vekstområdene. Hudkontakt med bjørnekjeks kan føre til alvorlige helseskader. Når man får plantevæske på huden, og den får reagere sammen med sollys, kan det oppstå alvorlige, brannsålignende hudsymptomer som leges sakte eller til og med kan være varige.

Fjerningen av bjørnekjeks er en arbeidskrevende og langvarig jobb. Det lønner seg å starte bekjempelsen om våren, når plantene enda er små. Man kan ødelegge enkeltstående bjørnekjeksplanter ved å kutte av hovedroten på planten i en dybde på 20 cm med en spade, eller ved å grave opp hele roten. Det første året kan man også fjerne plantene ved å luke dem vekk. På større vekstområder hindrer nedklippingen planten i å assimilere og samle til seg næring, og dette svekker livskraften til planten litt etter litt. Plantens formering hindres på sin side ved å fjerne blomsterstanden, slik at frøene ikke får utvikle seg og danne en frøbank i jorden. Det lønner seg å bruke verneutstyr i bekjempelsen av bjørnekjeks.

Lupinene sprer seg raskt

I by- og bygdeområdene samt ved veikantene har lupinene begynt å spre seg, spesielt ved kysten i Nord-Norge, men også i det svenske og finske Lappland. Situasjonen er enda ikke så dårlig som lenger sør, hvor det har blitt umulig å hindre hagelupinens triumftog.

Hagelupinen (Lupinus polyphyllus), som er klassifisert som en skadelig fremmed art, ble tatt inn fra Nord-Amerika til Europa som pryd- og fôrplante i 1826. I Norden ble det ble observert spredning av den i naturen allerede på slutten av 1800-tallet. Spredningen av hagelupin økte på 1980-1990-tallet, da man begynte å plante den aktivt i for eksempel veikanter og parker i byene.

Hagelupinen formerer seg i hovedsak fra frøene, som sprer seg i omgivelsene sammen med gresset som slås i veikantene samt i jordtransport og hageavfall. Man ser ofte at hagelupinen sprer seg fra hagen til naturen i nærheten.

Det er vanskelig å bli kvitt hagelupinen, for det vokser opp nye planter fra frølageret i jorden i flere år. Fjerningen av planten krever tålmodighet, og man må fortsette bekjempelsen lenge. Fjerning av blomsterstanden eller høsting før frøene modner er en god måte å hindre at det oppstår frø på. Høsting flere ganger i løpet av sommeren svekker gradvis livskraften hos planten og ødelegger til slutt lupinkulturene.

Alaskalupinens (Lupinus nootkatensis) habitat i Nord-Amerika er grus- og sanddynene ved kysten og elvebredder samt tørre skråninger. Den skadelige fremmedarten alaskalupinen ble tatt inn i Europa allerede på 1700-tallet, når den ble dyrket som prydvekst i England. På midten av 1800-tallet spredte den seg til Sverige og Norge. Alaskalupinen sprer seg også fra frøene, som holder seg lenge i frølageret i jorden.

Lenger sør i Norge fortsetter alaskalupinen å spre seg på sandstrender og langs veiene og jernbanene. I Troms- og Finnmarksområdet lengre nord sprer alaskalupinen seg fra hagene og ut i naturen rundt. I Lappland i Sverige og Finland derimot er alaskalupinen ganske sjelden enda.

Inntil nå har spredningen av lupin enda holdt seg moderat i det nordlige Barents-området, men klimaendringen og menneskenes aktiviteter, som økt arealutbygging, trafikk og hagestell gjør at spredningen av lupiner i naturen vil gå raskere.

Kilder og mer informasjon

• Vieraslajit.fi
• Invasiva främmande arter
• Fremmede arter
• Barents Invasive Alien Species (Barents IAS)

Alt fra pærer til poteter

Kysten av Norge har et forholdsvis mildt klima i forhold til den nordlige beliggenheten. Norskekysten er totalt 2650 kilometer lang fra grensen til Sør-Sverige i Nordsjøen og helt opp til russegrensa. Ved norskekysten går Nord-Atlanteren over i Nordishavets sydlige deler av Barentshavet.

På den lange og svingete kysten inn og ut av de norske fjordene endrer naturen seg fra sørboreal barskogsone til trefri tundra. I løvtresonen langs kysten i Sør-Norge kan man til og med dyrke epler og pærer for salg, mens man i Finnmarks-området i nord bare dyrker høy til husdyrene og poteter til egen bruk. I de sydlige delene av Norge finner man løvtresonens pattedyrarter hjort og villsvin, mens det bare er rein som er tammet av fjellrein som klarer seg i den nordlige tundraen. Endringene i naturen ved norskekysten er stor.

Havet som levebrød

Golfstrømmens varmende virkning når helt til Finnmark i nord. Helt nede ved sjøen kan man se mange sydlige planter, som for eksempel strutseving, reinfann, rød jonsokblom og frodige furuskoger, som man ellers sjeldent finner i arktiske områder. I Tromsø ligger verdens nordligste botaniske hage, hvor man har samlet alle planter som blomstrer i kalde strøk fra forskjellige deler av verden. Hagen er stolt av sin himmelblå skjønnhet; en blå valmuesøster helt fra Himalaya. Dyrkingen av disse lykkes best i kjølige forhold.

Havet har alltid vært hovednæringen til folk ved kysten. Fiske, hvalfangst og små gårdsbruk med litt jordbruk og noen sauer har tidligere vært hovednæringene ved kysten. Nå har boring etter olje og gass, produksjon av vann- og vindkraft, utbygging, sjøfart, turisme og fiskeoppdrett tatt over for de tradisjonelle næringsgrenene bortsett fra fiske.

Nye vinder

Forandringene i menneskenes hverdag har vært enorm i de siste 50 årene. Små kystsamfunn har vokst og blitt til travle havnebyer som det går regelmessige fergetrafikk mellom. Bygging av enorme bruer og tuneller har ført til at man kan kjøre med bil til fjerne fiskevær som før har hatt et helt eget og isolert liv. Den økte turismen har også forandret både næringsveiene og livet til lokalbefolkningen. I bygdene i Lofoten kan det være mange ganger flere turister enn lokalbefolkning om sommeren. Forbedringen av dataforbindelsene har også gjort det mulig å utføre fjernarbeid fra selv de mest avsidesliggende steder.

Endringer i habitatet

Naturen ved Norskekysten er i konstant forandring på grunn av menneskenes stadig økende aktivitet. Det finnes færre og færre uberørte ødemarksområder, og naturen, spesielt dyrene har måttet tilpasse seg endringene som menneskene har forårsaket i habitatene. Folk ferdes mer og mer ute i naturen, og spesielt i områdene rundt byene forårsaker dette slitasje og forsøpling av habitatene.

Mange sjøfugler, som krykkjer, lundefugler og havsuler kan hekke helt i nærheten eller til og med i sentrum av byene. Sommeren 2023 tok fugleinfluensa livet av titusener av måker og sjøfugler i Finnmarksområdet og la hele fuglesamfunn øde. Spesielt forsvant krykkjene nesten helt i mange hekkeområder, som for eksempel i Vadsø. Det vil trolig ta flere tiår for sjøfuglebestandene å ta seg opp igjen.

Sporene etter mennesket

En del av artene lider først og fremst av den kraftige økningen innenfor energiproduksjon. Havørna blir knust i vingene på vindkraftverkene og sjøpattedyrene, som hval og sel, unngår områdene med oljeboring og havkraft på grunn av den økende støyen under vann. Den sensitive hørselen er for eksempel livsviktig for hvalen når den bruker ekkolokalisering for å se og kommunisere under vann.

De stadig økende klimaendringene gjør det vanskelig for den nordlige naturen å tilpasse seg endringene menneskene forårsaker i miljøet, som for eksempel å endre den typiske årlige sirkulasjonen av mikroskopiske planktoner i det marine økosystemet. Dette reflekteres på sin side på fiskebestanden, fuglebestanden samt hvalene og selene på toppen av næringskjeden. Mennesket er på en eller annen måte til stede overalt i naturen i Barents-området.

Kilder og mer informasjon

• Barents-yhteistyö
• Kuvat näyttävät lintuinfluenssan hirveyden: Näin tauti lähti liikkeelle
• Program Kust och hav
• BarentsWatch
• Felles natur- og klimakur
• Helgelandskysten
• Kyst og hav
• Over 10.000 døde fugler i Vadsø – Sivilforsvaret settes inn i ryddearbeidet

I naturen kommer den globale oppvarmingen frem i form av økt generell eutrofiering og endring i naturtypene, gjengroing med halvbusker, busker og skog i åpne områder som snaufjell og eng, tining av permafrosten samt endringer i vegetasjon og habitater. I Finnmark har man allerede observert den mellomeuropeiske nykommerarten gullsjakal.

Reven har spredt seg opp på snaufjellet og trengt polarreven vekk. Mange steder har fjell- og lirypebestanden gått ned, og ringduen med en sydlig opprinnelse har blitt mer og mer vanlig. En stor del av endringene i artene gjelder insekter og sjeldne planter som er ukjent for de fleste. Nesten halvparten av snaufjellsartene er allerede truet, og antallet truede arter øker raskt i takt med den globale oppvarmingen og de ekstreme værfenomenene.

Endringene i miljøet går allerede nå så raskt, at i løpet av en menneskegenerasjon blir snaufjellet forskoget til ungskog, det klare vannet i innsjøene blir brunt og grumsete, og i stedet for laksefisker blir fangsten mort, abbor og gjedde. I fremtiden vil de flotte palshaugene bare være et minne i menneskenes historier og på gamle fotografier. Vinterens ankomst blir mer uforutsigbar, og midt på vinteren kan det komme lange milde perioder, hvor nedbøren kommer i form av regn i stedet for snø. Starten på vinteren blir mørkere, når omgivelsene er mørk og dyster i stedet for snødekt og lys.

Snømangelen gjør at skisesongen blir kortere enn tidligere. Folk tilbringer mindre tid ute i naturen om vinteren, og det har også innvirkning på den mentale helsen. Et mørkt og snøfritt landskap kan føre til økt mørketidsdepresjon og påvirke livsgleden hos folk.

Oppvarmingen av Barents­området fortsetter

Nye undersøkelser har vist at det arktiske området, hvor det nordligste Barentsområdet ligger, varmes mye raskere opp en jordkloden ellers. De nordlige havområdene varmes mest opp. Progresjonen i oppvarmingen av det arktiske området er størst sent på høsten og i begynnelsen av vinteren, når den varme havoverflaten, som delvis er frigjort for is på grunn av klimaforandringen, utgir varme til atmosfæren.

En undersøkelse har også vist at dagens klimamodeller har problemer med å simulere områdets firedoble oppvarmingsforhold. Endringene kan være større enn vi hittil har kunnet forestille oss.

Som følge av klimaendringene stiger temperaturene, nedbørsmengdene øker og perioden med snødekke blir kortere. Ifølge prognosene ser det ut til at klimaet forandrer seg mer om vinteren enn om sommeren. Endringene i vintertiden har kraftig innvirkning på naturen i Barentsområdet. For eksempel klarer høst- og fjellbjørkemålerne seg bedre når vintrene blir mildere, noe som gjør at ødeleggelsen av fjellbjørkeskogene går raskere og igjen fører til at tregrensen stiger opp på snaufjellet, ettersom de ekstreme vinterforholdene også blir sjeldnere. I fremtiden vil temperaturen stige raskere i nord enn gjennomsnittet på jordkloden ellers. Inntil nå har gjennomsnittstemperaturen i det vestlige Barentsområdet steget med omtrent to grader celsius.

Dersom størstedelen av landene i verden overholder utslippsreduksjonene i klimaavtalen i Paris i en rimelig grad (SSP2-4.5-scenario), ville Nordkalott-området varmes opp med 4-5 grader i forhold til tiden før industrialiseringen – det vil si over to grader mer når man sammenligner med den nåværende situasjonen.

Uten noen form for utslippsbegrensning (SSP5-8.5-scenario) ville temperaturen stige opp til sju grader fra nivået før industrialiseringen innen slutten av dette århundret. Vi har likevel våknet opp for trusselen ved klimaendringen, så man kan ikke anse dette alternativet som sannsynlig.

Dersom man derimot overholdt en svært streng klimapolitikk over hele verden (SSP1-2.6-scenario), slik at man begrenset karbonutslippet fra energiproduksjonen, trafikken, utbyggingen, matproduksjonen og forbruket kraftig både i industri- og utviklingslandene, ville oppvarmingen bare være 3-4 grader sammenlignet med et førindustrielt nivå. Dette alternativet er også usannsynlig mens utslippene øker. På verdensbasis fortsetter forbruket av fossilt brensel, som oljer, sin kraftige vekst. Økningen i det årlige oljeforbruket i de siste 10 årene har betydd at det daglige forbruket har økt med omtrent én million svømmebassenger fylt med olje sammenlignet med året før.

Endringer

Temperaturen stiger

• Spesielt vintertemperaturene stiger.
• Det ser ut som de svært lave temperaturene blir mer og mer sjeldne.
• Varmeperiodene blir lengre og mer vanlige.
• De aller høyeste temperaturene vil sannsynligvis stige.
• Vekstsesongen blir lengre og varmere.

Nedbørsmengdene øker

• Spesielt om vinteren vil nedbørsmengden øke, og ettersom tiden går vil andelen regn gradvis øke.
• Om sommeren vil styrken i skybruddene øke mer enn den gjennomsnittlige nedbøren.
• De lengste nedbørsfrie periodene om vinteren og våren vil bli en del kortere.

Reduksjon i snødekke og tele

• Tiden med snødekke blir kortere.
• Snødekket blir tynnere.
• Telen vil ligge i bakken i en kortere periode enn nå.

Det blir mer overskyet og mindre solskinn

• Vinteren blir mer overskyet enn tidligere, og solen skinner sjeldnere.
• Om sommeren vil skymengden holde seg noenlunde som før eller bli litt mindre.

Kilder og mer informasjon

• Ilmasto-opas
• Suomen ilmastopaneeli
• Arktinen alue on lämmennyt neljä kertaa nopeammin kuin maapallo keskimäärin
• Klimatomställning
• Sweden – Climatology – Climate Change Knowledge Portal
• Felles natur- og klimakur
• The Intergovernmental Panel on Climate Change
• Sixth Assessment Report: Regional fact sheet – Polar Regions, IPCC
• Climate Reports, United Nations
• Oil Market Report – June 2023

I jaktfalkens øyne

Den unge jakthauken lærte seg det grunnleggende innen jakt i foreldrenes revir. Det første byttet var en ung lirype, som den fikk snappet til seg i kanten av myra. Et av søskena som fløy i nærheten prøvde å få sin del av byttet. Etter mye sint hakking og truende vingeslag forsto broren at enhver skal fange sin egen mat.

Flytting

En morgen etter at bladene på fjellbjørkene hadde begynt å bli gule, dro hauken mot syd. Den fløy gjennom Finland på noen få dager. En gråtrost den fanget på en åker smakte rart. Reisen fortsatte over Østersjøen og helt til sanddynene ved Danskekysten. Der tilbragte den unge jaktfalken vinteren ved å jakte på vadefugler og ender. Den øvde seg på å bli en bedre og bedre jeger ved å jakte på viper og tjeld, som flyr raskt og gjør krappe vendinger i luften.

I begynnelsen av april begynte jaktfalken å kjenne på en rar uro. Den begynte sakte å trekkes mot nord mens den seilte langs strendene rundt Østersjøen. Når den kom til den innerste delen av Østersjøen, begynte den å følge Torneelva nordover. Den fløy ikke rett frem, men litt hit og dit, og den stakk også innom stedet hvor den ble født i Urho Kekkonens nasjonalpark. Foreldrene hadde likevel fått nye unger, og den unge hauken var ikke velkommen på sine gamle, kjente trakter. Reisen fortsatte langs Tanaelva frem til kysten av Barentshavet.

En make

Hele sommeren fløy jaktfalken rundt i Nord-Norge til den fant en flott fjellhylle i høydeområdene i Finnmark, hvor det ikke var andre eldre og sinte jakthauker som jagde den vekk. Det var moro å jakte på fjellryper i det åpne terrenget på fjellviddene. Den bestemte seg for å slå seg ned.

Ukene gikk, og en dag fikk den se en lys prikk som beveget seg raskt over fjellvidda og fløy rett mot den. Jakthauken kastet seg på vingene for å jage inntrengeren vekk. Men den fremmede, litt mindre jakthauken var seig, og etter å veket unna flere ganger, gjorde den ingen tegn til å dra sin vei. De slitne falkene satte seg ved siden av hverandre på fjellhylla.

Livet fortsetter

Haukene konkurrerte med hverandre, paret seg og bygde seg et reir på fjellhylla. I april la hauken tre egg. Rugingen var en ny og interessant opplevelse for den, spesielt når det begynte å skje ting i mai. I mai ble det klekket ut to unger, og hannen bar fjell- og liryper og av og til heiloer til reiret. De sultne ungene krevde mer og mer mat, og jaktfalken måtte også forlate redet og dra ut på fjellviddene for å jakte.

Når sommeren var på hell, hadde ungene endelig vokst seg så store at de kunne kaste seg ut på sine vaklende vinger. Det begynte å nærme seg slutten på jaktfalkens slit og strev. Litt innsats til, og snart ville rypebærene få en vakker rødfarge og falkeparet kunnen roe seg ned til vinterens stillhet.